Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Karpe-ekspedisjonen 2020: Noe utenom det vanlige, det var lovnaden da Karpe søkte etter deltakere/publikum til SAS Skien.

ROMFORSKNING

SCI-FI HI-FI: Magdi manøvrerer seg gjennom det såkalte sci-fi-rommet, samtidig som han manøvrerer seg gjennom musikken skapt der inne, i øyeblikket, foran øynene på de storøyde inviterte besøkende. FOTO: AKAM1K3

Hva var det Karpe stelte i stand de fem høstkveldene da 100 fans fikk innpass i duoens teaterbygg i Skien? Vi mønstret på Karpes romskip rett før siste oppskyting fra basen i Grenland.

– Nir-ma-la-nathan. Nir-malana-than. Nirmalanathan!

Det låter som et slags mantra, men Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid konser så hardt at blodårene omtrent dunker synbart i panna. Og det er lite meditativ ro rundt oss, her oppe i tredje etasje i det gamle teateret og kulturhuset Festiviteten i Skien. Vi sitter i et slags sideværelse, rundt et bord fullt av notater, skisser, utklipp og andre utkast til neste høsts planlagte (men per situasjonen tentative) runde med ti utsolgte fulle hus i Oslo Spektrum på rad. På bordet bak oss står en modell av selve Spektrum, inkludert mikromodeller av Magdi og makker Chirag Rashmikant Patel, ridende på esel. Akkurat slik de red inn i videotraileren den gang Spektrum-prosjektet ble presentert i fjor vinter. Sammen med prosjektet som har blitt til virkelighet her inne i løpet av fortsatt inneværende oktober: SAS Skien.

Der til sammen hundre av landets mest dedikerte Karpe-fans har fått slippe inn i huset vi befinner oss i, etter omfattende søknadsprosess og påfølgende utdeling av glasskuler som «inngangsbillett». Dørene har åpnet for puljer på tjue om gangen, trygt innenfor fortsatt gjeldende smittevernregler på daværende tidspunkt. Den femte av disse puljene er i samme øyeblikk vi sitter der i ferd med å samle seg utenfor døra, og det er Halloween/allehelgensaften, lørdag 31. oktober. Disse tjue blir også de aller siste som får oppleve det Karpe har stelt i stand her inne. Ingen andre, ingen VIP, kompiser eller presse, har fått oppleve det de skal få. Men i forkant av siste forestilling, og mens staben rundt oss gjør alt klart til en finale minst like storslagen som de fire foregående forestillingene, har Musikkmagasinet aller nådigst fått en omvisning i kulissene.

Det vil si, det vi har rukket gjennom i løpet av en knapp og samtidig fullstendig overveldende time med Chirag, Magdi og allestedsnærværende fotograf Mike/akam1k3 som guide.

Så hva er egentlig SAS Skien? Hmm. Hvor skal man egentlig begynne? Jeg overdriver ikke om jeg sier at selv en kjapp titt bak kulissene etterlater den besøkende regelrett overstimulert. Men la oss forsøke, vi starter noen etasjer under, rett over gatenivå, i lobbyen. SAS Skien er fullengders panfløyteversjoner av fem-seks låter fra duoens forrige fullengder «SAS Pluss/SAS Pussy», produsert utelukkende til bruk som «ventemusikk» før de inviterte slipper inn i det «egentlige huset», det er et gulvmaleri av kunstneren Fadlabi som blant annet inkluderer en afrikansk Amor m/piler, det er bærumsrapperen Pen Gutt kledd ut som futuristisk flyvert som vinker veien videre inn, det er en vannsklie kamuflert som isolasjonsrør ned gjennom tre etasjer av byvillaen, det er en ung dame kledd ut som prinsesse-Diana-som-havfrue som svømmer rundt under deg, glimtvis synlig gjennom glassglipper i gulvet, det er et mørkt, men samtidig grønt og frodig tjern nede i kjelleren der, visstnok vagt inspirert av videoen til Nick Cave og Kylie Minogues «Where the Wild Roses Grow» … og fortsatt er vi ikke gjennom det første rommet de besøkende utenfor her straks skal bli ledet inn i.

Alt dette bare begynnelsen og knapt nok det en gang, på en på alle måter skreddersydd opplevelse som for de besøkende tar opp til fem timer, likevel fortsatt ikke nok til å rekke over mer enn et utsnitt av alle mystiske kriker og kroker her inne, som fylles med innhold av Karpe og et crew på førti-femti mennesker, samt et levende esel, i hektisk aktivitet rundt omkring.

La oss likevel forsøke nøste opp etter beste evne, la oss begynne dagen derpå, søndag 1. november. Da vi setter oss ned sammen med Chirag og Magdi rett under taket, i et slags øvingslokale med tilstøtende studio, mens det rigges ned rundt oss. Vi vender tilbake til «mantraet» som ikke var et mantra, men et egennavn. Navnet på en av de tjue som ventet utenfor der i går.

Hvordan var det, Magdi, hadde du navnet inne fortsatt?

– Samuthiran Nirmalanathan!

Jada, prikkfritt og kontant. Men hvorfor var denne detaljen så viktig, å memorere eksakt, korrekt uttale og trykk på hver eneste stavelse i navn og etternavn på samtlige tjue inviterte, hver kveld?

TAR SATS: Inni huset i Skien fantes eget trenings­studio med Pen Gutt som spinninginstruktør samt et fullengders «SATS +»-album med crossfitversjoner av alle låtene fra «SAS Pluss/SAS Pussy», kriker og kroker og hemmelige ganger, men også i enhver forstand unike musikkopplevelser med Chirag og Magdi, alene, hver for seg og i forskjellige konstellasjoner av sitt faste band. ALLE FOTO: AKAM1K3

– Det kommer jo fra hvordan nettopp det der har betydd så mye for oss selv. Første gang noen leste opp navnet mitt riktig var da jeg tok arabisk på Blindern. Der var det en libanesisk foreleser som fikk det helt korrekt – og uttalte alle de norske navnene feil! Hehe. Men hun sa navnet mitt riktig. Jeg husker jeg fikk gåsehud, det var en helt vill opplevelse, forteller Magdi.

Mens Chirag først ble ordentlig bevisst på denne typen navneskikk-og-bruk i norsk offentlighet via en utblåsning fra artistkollega Nosizwe. Der (soul)sangeren fortalte om sin datters første skoledag, og hvordan hun forventa at det kanskje kunne bli en småkjip opplevelse for dattera, dette med etternavn.

– Men så hadde rektor lært seg alt, helt perfekt! Men som hun sa … når det er første skoledag og du som lærer skal møte disse barna du skal følge i seks år, i det som blir deres første møte med en voksen der – hvor sjukt er det ikke at de ikke gjorde det med oss? «Craig Hashish Patel, opp på scenen.» Sånn var det for oss. De ga totalt faen den gangen. Det var jo ikke vondt ment heller. Det var bare at de tok ting på sparket, det var ikke så viktig. Så det er der dette kommer fra, vi gjør det for oss selv. Det er tilfredsstillende å lære seg de navnene, nettopp fordi vi vet at de ikke er vant til at det blir sagt riktig.

I det hele tatt er vel mange av de opplevelsene man lager for andre, de man selv skulle ønske man fikk? Tror Magdi i hvert fall. Han har tenkt litt på det under arbeidet med SAS Skien, det er da det kiler i magen.

– «Tenk om jeg kan ta med to av dem inn en hemmelig gang der, og så kan jeg gjøre det der for en annen person der.» Da tenker jeg jo egentlig at jeg selv er den publikummeren. Hva hadde vært min drømmesituasjon? Jeg tror alle ubevisst gjør det der, når man lager musikk også: Hvorfor lager jeg den låta her? Fordi jeg synes den er fet, jeg hadde hatt lyst til å høre den låta her. Man er innom mange forskjellige motivasjoner for å lage musikk, men det der tror jeg alltid er en ingrediens.

Samtidig som Chirag innrømmer at det tidligere i karrieren til Karpe handlet mye mer om det å «lykkes», formelt, i en voksen majoritetsverden. Men på dette tidspunktet har det snudd, nesten helt dit at det motsatte er bra. De får ikke hetta av å spille for tjue folk lenger, bokstavelig talt. Chirag husker at Fadlabi fortalte ham om sine erfaringer fra Kunsthøgskolen i Oslo, hvordan han etter hvert merket hvordan alle de med innvandrerbakgrunn alltid måtte lage kunst om noe som var større. Krig og fred … alt måtte ha en større mening.

– Mens de andre han gikk sammen med, leverte eksamensoppgaver som handlet om … «lukten i min bestemors hus», et minne om et lite teppe, sånne greier. Det der fascinerte ham, innstillingen om at hvis du først er så privilegert at du kan lage kunst, må det hvert fall ha en funksjon. Det kjente jeg meg igjen i, det dreiv jeg også med. Det driver vi faktisk fortsatt med. Det må bety noe mer enn bare det at jeg rapper og har noen kule klær, ikke sant?

Men her inne, innvender Musikkmagasinet, med omvisningen dagen i forveien friskt i minne – etter å ha vært innom rom som gjenskaper stamkafeen til pappaen til Magdi i Alexandria ned til minste detalj, eller en nøyaktig kopi av soverommet til fotograf-Mike, eller kvistværelset borti hjørnet her vi sitter, der man bak et høl i veggen finner de gamle utklippsbøkene og permene der duoen samlet alle presseklipp de første årene av karrieren – her inne finnes vel begge deler. Dette handler jo både om svære greier og på samme tid om lukten av bestemors hus?

– Ja, men å komme dit, til bestemors hus, har vært en lang vei. I begynnelsen av karrieren handla alt om svære ting, enorme utenrikspolitiske spørsmål som vi svarte på i en veldig ungdommelig og banal tone, alt var sånn.

TIL DEKKET BORD: Karpe-crewet ønsker gjestene velkommen i middagssalen i Skien. FOTO: AKAM1K3

Noe som på snodig omstendelig vis leder tankene til journalisten tilbake til det underlig nære og personlige over hele den uvirkeligheten Karpe har skapt her inne, for hver enkelt deltaker, langt forbi dette med uttalen på navnet. Vegg i vegg med «rommet til Mike» ligger for eksempel et rom der alle vegger er dekket av det omfattende materialet fra søknadsprosessen, der hver enkelt deltaker vil finne spor av seg selv og sin bakgrunn. Det detaljerte søknadsskjemaet inneholdt for eksempel spørsmål som «hva er din livrett?». Som er nettopp det hver enkelt deltaker får servert, midtveis hver kveld her inne, under middagen i den grandiose spisesalen – om det for eksempel skulle være «mammas Bún bò Hu» har teamet fått mamma til å diske opp en dagsfersk porsjon for anledningen.

Og om min egen omvisning ikke engang var en brøkdel av den fulle «SAS Skien-opplevelsen», inntreffer det ved ren tilfeldighet likevel et øyeblikk der også jeg blir konfrontert med meg selv og min historie. Det skjer idet jeg kryper inn i kvistværelset her oppe, og blar kjapt, overflatisk gjennom gamle presseutklipp. Og nesten umiddelbart finner et gulnet ark med det aller første intervjuet jeg selv gjorde med Karpe, sammen med en i dag avdød kompis og daværende kollega i gratisavisa Natt&Dag. Et intervju der aller første spørsmål under tjukke lag tidlig nullnulltalls-ironi spiller nettopp på denne … veslevoksne tendensen ved daværende Karpe Diem: «Anerkjenner dere staten Israels rett til å eksistere innenfor sine nåværende grenser?»

– Hva svarer vi? Jeg går sikkert for nei? Eller 1967-grensene?

– «Siden jeg må, anerkjenner jeg statens rett til å eksistere etter grensene fra 1948, men ikke de fra 1967.»

– Bra! Det er veldig bra.

Engasjementet består, ja da, men kanskje i litt mindre skråsikker form? Chirag kan regelrett mobbe Magdi – slik han strengt tatt ustanselig gjør i den særegne tonen man utvikler seg imellom i et over tjue år langt tett samarbeid på grensen til et samliv – for tendensen til å «bare tenke litt høyt»:

– Det er stilen din, på Subjekt-podkast og sånt. «Bare tenker litt høyt her, jeg!» Sitter med Kristin Clemet og Danby Choi og tenker høyt, slenger ut litt ideer. Hva faen, kom litt forberedt, da! Du må ikke tenke høyt. Tenk inni deg. Så går du på Dagsnytt 18, og så sier du det, fra et manus. Du vet du kan bli blæsta i avisen for å tenke høyt? Du blir cancelled for å tenke høyt, mann.

– Ja, det kan skje. Det er faktisk sykt synd. Og det er noe jeg prøver å ta med meg inn i den ytringsfrihetskommisjonen.

– Haha, der du sitter sammen med straight up rasister og bare «ja, hva synes dere?»

«Det er sånn at selv jeg blir nervøs av det. Og jeg pleier ikke bli så nervøs.»

Magdi

Den der, ja. En offentlig kommisjon utnevnt av kulturminister Abid Raja i februar i år, med Magdi som en av 18 utvalgte som skal «foreta en helhetlig gjennomgang av ytringsfrihetens stilling i Norge», med mandat til å foreslå tiltak for å oppnå bred deltakelse i samfunnsdebatten, samt tiltak mot «falske nyheter» og for å motvirke spredningen av hatefulle og ulovlige ytringer i sosiale medier. De rakk i alle fall ett fysisk møte før landet stengte ned rett etterpå. Der Magdi ble avbildet tilsynelatende jovial og fornøyd rundt lunsjbordet med Kjetil Rolness og Vebjørn Selbekk. Like god stemning hele veien rundt det bordet, eller?

– Ehh … jo, det er ikke dårlig stemning. Hehe. Siden man er i den samme kommisjonen, vipper det ikke over. Man har et ansvar for å ikke bare krangle. Og det henger over når alle snakker, «Jeg hører hva du sier.» Og så kommer et helt annet argument. Nå fikk ikke jeg vært med på forrige runde, på grunn av lockdown og litt generelt kaos.

– Blir det noe flus av det? Fører du timer?, skyter Chirag inn, rolig fra sida.

– Jeg tror det er betalt, det er noen timelister og sånt som jeg ikke har full oversikt over. Jeg liker egentlig ikke statlige flus.

– Det er liksom blitt et slags motto med årene. Alltid laget kunst, aldri søkt støtte. Word til Tøyen Holding. Men må vi, så må vi. Pluss at hvis Kurt og helt obskure små kunstprosjekter får, så skal Abid gi meg også, ler Chirag.

For det er ikke noen støttepenger involvert i SAS Skien. Men det har også ført til at Karpe med apparat må ha et seminar før jul for å finne ut hvordan de kommer seg gjennom det her, fortsetter han.

– Vi dokumenterer absolutt alt som skjer her, og vi vet jo at vi skal lage et eller annet kult med det. Men vi vet ikke hva det ender opp som, sånn virkelig ikke. Vi skyter alt mulig og så må vi bare se hva det blir til. Akkurat nå har vi på en måte festa vekk flusa, og må finne ut … hva vi skal gjøre.

Hvor den veien videre går fremstår genuint, ukoketterende uvisst. Like uvisst som så mye annet, på alle plan, vinteren 2020 og et godt stykke fremover. Ja, selv neste høsts planer for Oslo Spektrum fremstår relativt usikre akkurat nå, bekrefter Magdi.

– Det kan også bli litt uinspirerende å jobbe med noe som er så usikkert, om du skjønner? Vi er vant til å tenke «A, B og så C». Her er det mer sånn … F7, liksom. Hva om vi i april bestiller noe, som koster så og så mye, setter det i produksjon – og så går det tyske selskapet som skal levere det konkurs? Og akkurat det kan velte alt? Og så står alle der uten jobb og uten en plan. Vi er på det nivået der akkurat nå. Samtidig er vi også nesten ubehagelig heldige, foreløpig.

«Det er liksom blitt et motto. Alltid laget kunst, aldri søkt støtte. Word til Tøyen Holding.»

Chirag

Sier Magdi, med tanke på kollegaer og kompiser som ikke er i kulturbransjen lenger. Ikke i den forstand at de er permittert. Men som i at de jobber med noe annet. Det gjelder for nesten halve det faste Karpe-julebordet. Samtidig som en del av resten blir holdt i gang, i alle fall midlertidig, under produksjonen i Skien. Chirag sier han merker hvordan alle i crewet her oppe er jævla keen bare på å få jobbe med faget sitt.

– Det er jo et pluss generelt, da føles det som det man driver med er viktig! Det er sånt jeg kan ty til om jeg tenker «Hvorfor gidder jeg å rappe?» Jo, faen, jeg kan faktisk generere noe for de folka her. Da gir det jo en mening.

Det mangler generelt ikke på mening i prosjektet SAS Skien, men hvordan skal man oppsummere «selve meningen», hva skal alt dette bety, hva ER dette egentlig? I alle fall langt fra en konsertopplevelse. Det vil si, etter middagen, når deltakerne tror alt er over, avsluttes timene her inne med full konsert der duoen fremfører hele «SAS Pluss/SAS Pussy» med fullt band. Det foregår i et slags meditasjonskammer i kjelleren, med all lyd gjennom spesialdesignede hodetelefoner som hver enkelt deltaker får ta med seg hjem. Innen den tid fremføres det for så vidt også musikk av Chirag og Magdi, hver for seg og sammen. Men på forskjellige steder og tidspunkt inne i huset, der hver og en selv styrer hvor de går, og dermed også hva de får med seg. Ja, det er enkelte låter her inne som i praksis kun fremføres en eneste gang noensinne, for en eller to deltakere.

Hva skal man egentlig kalle dette, er det «Charlie og Sjokoladefabrikken», totalteater, et spøkelseshus, en interaktiv opplevelse … ikke så enkelt å finne dekkende begrepsapparat her, innrømmer også duoen selv. Om folk skal forstå hva det er for noe, eksisterer det i en slags hybridverden, mener Magdi. Samtidig som man da må nevne ganske mange ting for å komme frem til den eksakte hybriden.

Chirag plukker opp tråden, forsøker å konkretisere med referanser.

– Formen stammer jo fra ting jeg og Magdi har reist rundt og sett på i mange år nå, vi har blitt helt avhengig av en viss type form. Magdi har spurt om jeg kan den og den datoen i London, og jeg har sagt at neste uke passer bedre. «Det går ikke, det er bare to billetter til hvert show.» OK, hva faen er det her? Da rydder jeg av tiden, og så drar vi. Til London, går under en bro, der det står en kar med gul vest, sjekker leg og navnet vårt. Midt i London sentrum. Og når vi går rundt hjørnet kommer det en bil hvor vi skal sette oss bak, og får beskjed at om vi blir ukomfortable, må vi tappe «the male actor» på skulderen. «Dette er ikke over før dere ser meg igjen.» Så sitter vi en time i en bil med to folk, han har narkogjeld, hun er prostituert, vi venter i bilen mens de krangler.

Magdi tar over narrativet her, ivrig tilbake i det øyeblikket.

– Og vi kjører rundt i det ekte London, så man sitter og lurer på hvem som er med og ikke er med, mens han i forsetet driver og banker opp folk og sånt. Dette er sånn sett en form som finnes fra før, i utlandet i alle fall. Samtidig er det andre forskjellige greier her i Skien. Du har den formen der, den altomsluttende formen, og så har du den interaktive formen og den stedsspesifikke formen. Det er liksom tre teaterformer, i tillegg har du det som heter LARP, Live Action Role Playing – på et tidspunkt vurderte jeg å dra til New York for å være med på en 72 timers LARP. Bare for å se hva slags gjeng det var.

Med andre ord er SAS Skien inspirert av reiser de to har gjort, enten det har vært under en bro et sted i London, en hangar i Moskva, eller et sirkustelt i Bucuresti, inspirasjonen er kort sagt hentet fra en haug forskjellige former som eksisterer fra før, innenfor ulike miljøer. Og som alle er veldig sjangerspesifikke. Fellesnevneren er opplevelser som bryter med de tradisjonelle formene, enten det er konsert, teater eller installasjoner. Magdi fortsetter.

«På et tidspunkt vurderte jeg å dra til New York for å være med på en 72 timers LARP, Live Action Role Playing. Bare for å se hva slags gjeng det var.»

Magdi

– Vi har dratt rundt og brukt dette som krydder, plukket med oss småting vi har blitt inspirert av på hvert sted. Og jo flere man blir inspirert av, jo mer egenart får man i sin egen greie, tror jeg. Litt som når man begynner å rappe, da kopierer du to rappere, og så låter du som dem. Men når du har hørt på rap i veldig mange år, blir det etter hvert en miks av så mye at man bare … blir seg selv.

Så hvorfor nettopp Skien? For det første på grunn av Karpes produksjonsdesigner gjennom ti år, Sebastian Ekeberg. Han sa det med en gang, riktignok nesten på kødd der og da, den gang Magdi begynte å konkretisere disse planene: «Det er ikke snakk om at dere kan gå til Det Norske Teatret for å gjøre det her. Dere må ha mye større areal, de har masse andre forestillinger som må rigges opp og ned hver dag – det her kommer ikke til å skje på et sånt sted. Da må dere faenmeg eie bygningen».

Like etter dukket Finn-annonsen for Festiviteten opp. Kjøpet var en karakteristisk stormannsgal impuls og idé, som samtidig åpnet opp en drøss av andre muligheter. For når man gjør dette i et bygg som eksisterer fra før, i stedet for å rigge noe greier i en hangar, oppstår dessuten den effekten at det blir umulig å vite eksakt hva som er ekte eller ikke. Hvilke rom er bygd om for anledningen, hvilke rom var sånn opprinnelig? Og oppi alt dette, legger Chirag til, har du den biten med at de er en musikkgruppe som gjør dette, at det i essens handler om musikk.

– Ingen av de tingene vi har dratt rundt og sett har handlet om musikk. Kanskje noe musikk i bakgrunnen, en Sinatra-låt i lobbyen, generelt mye jazzcafévibber – men det er det. Det er musikkelementet som gjør dette til noe annet. Vi har kunnet ta utgangspunkt i musikken, for det er den vi kan best.

Ikke minst vet Karpe en god del om hvordan man bruker musikk og lyd til å trigge bestemte reaksjoner. Magdi synes nettopp det å sette folk i den riktige stemningen ved hjelp av lyd har vært blant det aller mest spennende her inne.

– Vi har hatt folk innom for å teste forskjellig lyddesign underveis. «OK, nå ble det for skummelt.» «Nå ble det LITT for abstrakt.» Hvordan drar du folk med deg innover i huset? Hva om du kutter alle subfrekvensene i denne delen av bygget, men så har du på bassen i den andre delen? Da trekkes alle mot subfrekvensene. Det er helt vilt hvordan det faktisk fungerer, det er som om subben er hjertet, og så går vi alle mot den. Det er sykt fascinerende hvordan man helt ubevisst bare trekkes mot den.

Også den naturlige akustikken i det nesten 130 år gamle bygget har blitt tatt i bruk, for eksempel i en «scene» der Magdi tar med seg to utvalgte gjester, inn gjennom masse hemmelige veier gjennom bygget, før de ender i et mørklagt rom, egentlig selve hovedscenen, som ligger bak flytrappa oppå bankettbordet i middagssalen. Et stort svart rom, med et flygel.

– Dit drar jeg meg med to stykker, og så gjør jeg en låt helt akustisk uten mikrofon, sammen med Eirik (Kiil Saga, fast Karpe-keyboardist i over et tiår, journ.anm.) på flygelet. Mens de to sitter i sånne flystoler. Da er det bare rommet, og klangen i det rommet. Det er det mest nakne som går an, å spille for to stykker, med eksakt en meter korona-avstand. Det er sånn at selv jeg blir nervøs av det. Og jeg pleier ikke bli så nervøs.

Mens selve låta som fremføres inne i det mørke rommet, er en av et lite knippe helt ferske låter som fremføres underveis. Akkurat denne så fersk at teksten har forandret seg for hver gang Magdi spilte den der inne. Det er også samme låta utvalgte gjester får se de to og produsent Thomas Kongshavn jobbe frem inne på det de kaller «Sci-fi-rommet», selve kontrollsenteret i romskipet bygd inn i hjertet av bygget, som samtidig er konstruert for å fungere som et av to fullt fungerende studio i huset – for huset skal også fungere som base i tiden fremover for duoen – man kan vel sånn sett legge til Paisley Park, eventyrlandet og studiokomplekset til Prince i utkanten av ingensteds utenfor Minneapolis, på lista over referanser for SAS Skien.

Men tilbake til «scenen» inne i romskipsstudioet, som lar de besøkende få se selve prosessen med en låt. Det starter med tomt vindu i innspillingsprogrammet Logic på skjermen ved «kontrollpanelet». Før et enkelt riff Magdi spiller på theremin, den «trinnløse» synthesizeren han forelsket seg i under innspilling av «SAS Pluss/SAS Pussy», gradvis bygges ut til en full låt. Det hele kombinert med akrobatiske øvelser rundt om i de tre etasjene av bygget som er bygd om til romskip/studio/sci-fi-rom – vi kan jo legge til litt nysirkus i denne hybridformen også.

Samtidig er denne låta igjen basert på melodilinjer enkelte av gjestene allerede har fått servert bruddstykker av i en tidligere scene, der et slags drømmefangerapparat «tømmer» de to Karpe-rapperne for dagens opplevelser, og destiller essensen ned og inn i en minnepinne som transporteres videre innover i huset, til studio. Så selv om ingen av de besøkende får eksakt samme opplevelse, finnes det en mulighet, eller en vei gjennom huset, der akkordene og melodiene tar form underveis på reisen. Sånn sett var det ikke så rart, men likevel en mektig overraskelse der og da, da en av de to inne i det mørke rommet med Magdi helgen før spontant begynte å synge med på refrenget – den aller første gang den unge deltakeren hørte selve låta. Han la seg på en andrestemme, til og med!

Og nettopp der ligger det som gradvis, i løpet av undertegnedes besøk i Grenland, trer frem som det som fremfor alt utpeker seg ved SAS Skien – det uforutsette. Aller mest kraftfullt uttrykt i et av de første rommene de besøkende har trådd inn i når de er inne i huset.

Rommet der det står en glassmonter, og en svær hakke, og ved siden av et sitat fra «SAS Pluss/SAS Pussy»-låta «Zalil»: Digger de deg eller digger de læga? Inne i monteren ligger perlekjedet fra omslaget på utgivelsen, og Christian Dior-jakka til 38 000 kroner som Magdi brukte under opptredenen på Øya 2019. Samt 25 000 kroner i kontanter. Sammen med beskjed, som tekst og over høyttaler, om at valget er opp til deg – der og da står du fritt til å knuse monteren og spasere ut med alle verdiene inne i monteren. Men da må du også forlate bygget der og da, etter knappe tre kvarter, før selve opplevelsen har begynt, før en eneste låt er fremført.

Dette var valget en av de besøkende til slutt faktisk tok, under nest siste forestilling, dagen før Musikkmagasinet ankommer huset i Skien.

Det er ikke fritt for at synet av den tomme, knuste monteren og glasskårene på gulvet åpner opp et tonn av refleksjoner og problemstillinger, noen av de altfor komplekse til å yte rettferdighet i en avisreportasje. En ting er hvordan Karpe har bygd alt dette her fysisk inn i dette rommet, med utgangspunkt i en enkel og tilsynelatende banal liten rap-tekstlinje.

Nesten like slående eller mer, er hvordan det sekundet der monteren gikk i tusen biter, også ble et sjeldent øyeblikk der disse to bevisst ga fullstendig slipp på kontrollen. Sett som en del av en karriere som i stadig flere betydninger har dreid seg om å bygge opp store, komplekse narrativer, blir det slående hvordan det største vågestykket av dem alle kanskje er … når man gir slipp på narrativet?

– Ja, du har for så vidt rett i det, sier Chirag.

– Det der var helt utenfor vår kontroll, og vi er vant til å ha kontroll. Der ble det sånn … «Hva skjer nå?» Det var sykt at det faktisk skjedde, det lagde så mye lyd, det gikk gjennom hele bygget, alle hørte det. Han måtte jobbe seg gjennom det glasset også! Og det blir en slags embodiment av hvordan folk får forskjellige opplevelser her inne. Hans opplevelse ble førtifem minutter, knuse glasset, cash, perler, Dior-jakke, fulgt ut av bygget, ut på gata. Det ble jo deltakerens valg, ikke vårt. Samtidig som det er vi som har laget dilemmaet. Men det der gir et sug i magen, på en helt annen måte enn noe annet vi har gjort …

Tenkepause. Magdi plukker opp tråden.

– Det er veldig vanskelig å planlegge det uforutsette, samtidig ligger det veldig mye spenning nettopp der. Det å skulle ha langtidsplaner og lage store show som krever mye planlegging, og fremdeles ha noe uforutsett som er spennende, ikke uforutsett som at det oppstår litt tekniske problemer … Med dette prosjektet føler jeg alt på en måte er forskning og eksperimenter. Men på ekte mennesker. Og på såpass detaljnivå at man lærer masse om å opptre, og om hvordan mennesker reagerer. Hvordan beveger mennesker seg, hvordan oppfører mennesker seg i forskjellige situasjoner? Når blir de for stressa, når blir de stressa på en fet, spennende måte? Det vi har gjort her har vært en HELT annen greie. Det irriterer meg egentlig litt at det bare var fem kvelder.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production