Folkedans for barn er sunn fysisk aktivitet tufta på lange folketradisjoner. Folkedansen gir positiv mestringsglede og sosial tilhørighet – uten konkurranse- eller prestasjonspress. Gjennom dansen tilegner barna seg verdifulle ferdigheter, både enkeltvis og som flokk. Terskelen er lav og kvaliteten høy: Alle kommer i gang ved å lære av sidemannen, samtidig som aktiviteten er rotfesta i kulturarven.
Men folkedans er en marginal fritidssyssel i dag. Norsk ungdom, både de med minoritets- og majoritetsbakgrunn, har ingen grunn til å skulle lære å føle seg «mer norske» gjennom folkemusikk og folkedans.
Det er tvert om den norske tradisjonen som er avhengig av ungdom fra alle grupper for å overleve. Folkemusikken og folkedansen må være en integrert del av det norske mangfoldet, også i byene – og kanskje særlig der.
De som kommer med i folkedansen når de er små, tar med seg både dansegleden og den personlige tryggheten inn i tenåra og voksenlivet. Barna er det kritiske leddet i overføringa mellom generasjonene, og sikrer at arven blir holdt levende. Det må derfor bli satsa på brei front i barnehage, skolefritidsordning og skole hvis vi skal få barna med før det er for seint.
Danseledere og folkemusikere har pedagogiske evner og et repertoar som er velegna for nybegynnere, og de veit hvordan de skal trollbinde og fryde ungene. Men vi har for få profesjonelle ledere på feltet. Vi må øke utdanningskapasiteten, og få opp en fullverdig folkedanspedagogisk utdanning ved flere studiesteder.
Kulturdepartementet skal nå, for første gang, legge opp en strategi for folkemusikk og folkedans. De har definert området som et særskilt statlig ansvar, og vil «skissere virkemidler som kan bidra til bedre måloppnåelse», som det så fint heter. Men det finnes per i dag ingen omforente mål på nasjonalt nivå. Departementet må derfor peke ut ei retning for arbeidet de kommende åra.
De strategiske måla må være ambisiøse, men konkrete, som for eksempel:
- Folkemusikk og folkedans skal bli en like stor folkebevegelse som korps og kor.
- Alle nasjonale høytider og markeringer blir offisielt feira med massemønstring av folkemusikk og folkedans.
- Alle barn har gratis folkemusikk- og dansetilbud fra barnehage til videregående.
«Folkedans er en marginal fritidssyssel i dag.»
Sjøl om det er åpenbare behov for finansiell styrking over hele feltet, kommer ikke strategien til å kunne gi signal om friske budsjettmidler eller omprioriteringer. Men den kan være første skritt for å få til et samla nasjonalt løft.
Staten kan sette i gang, drive fram og få evaluert samarbeidsprosesser og fellesprosjekt mellom aktørene på området. Kommunene, akademia, frivillige organisasjoner, stiftelser, private kulturforetak og gavegivere må motiveres til å samordne sine tiltak.
Forslag til prosess, arenaer og roller vil være det mest konkrete staten vil kunne komme med nå i første omgang. Og bare dét vil være et stort framskritt.
Folkemusikk og folkedans er levende brukskultur og uatskillelige deler av én og samme aktivitet. Departementet legger forhåpentligvis opp til å behandle området som ett integrert hele – noe som ikke er opplagt når vi ser hvordan feltet har organisert seg sjøl.
Mange av høringsinnspilla til strategien peker på behov for stabile strukturer nasjonalt og regionalt. Men først bør vi som driver med dette rydde opp i vår egen struktur. Et effektivt strategisk bidrag ville være at vi slår sammen våre to overlappende nasjonale forbund, Noregs Ungdomslag (NU) og Organisasjon for folkemusikk og folkedans (Folkorg). De har riktignok et formalisert samarbeid på folkedansområdet. Hver på sitt vis vil begge kunne hevde at det er nettopp deres organisasjon som har det mest overgripende formålet.
Men for oss på grasrota er dobbelorganiseringa urasjonell og arbeidskrevende. Vi ønsker å skape et felles miljø for den lokal folkemusikk- og folkedansaktiviteten. Det holder ikke at bare de mest aktive ildsjelene har tilhørighet i begge leire.
Fraksjoneringa er en historisk overlevning fra tider med andre samfunns- og kulturkamper enn de vi har i dag. Men den henger også sammen med den evige striden om hva vi skal regne som norsk folkemusikk og folkedans. Hvis den nye strategien skal ha noen mening, må departementet definere presist hva den skal handle om. Sjøl om det skulle bety å tråkke noen på tærne.
Dette handler om mye mer enn bevaring, formidling og utvikling av kulturuttrykk.
Landet trenger en folkemusikk- og folkedanspolitikk som aktiverer kulturen og aktiviserer folket. Den nye strategien blir også en folkehelsestrategi. I barnehage, skolefritidsordning og skole må folkedans være fysisk aktivitet, ikke klasseromspensum.
Den mest effektive bevaringa er når hver oppvoksende generasjon har internalisert tradisjonen, og kan føre den videre til neste slektsledd. De grunnleggende ferdighetene kommer fra det å være sammen med og herme etter personlige forbilder, ikke gjennom formalisert skolering eller studier av artefakter.
