Verden over drømmes det antagelig i disse dager om større plass: luftige, lyse rom. Stuer innenfor stuer. Men å krølle seg sammen på ti kvadrat kan i en vanskelig tid også være en eksistensiell redning: «Jeg vil ingenting, bare være her, i rommet», står det sted tidlig i romanen «Jeg, rommet» av V.S. Tideman. Den navnløse jeg-personen, en mann på 38, har i ni år lukket seg inne på gutterommet, etter å ha avbrutt kunsthistorie-studiene. For, som han sier, nå vil han gjøre noe han virkelig vil. Lærer-moren fasiliterer tilbaketrekningen, og her evner Tideman på utmerket måte å skildre den skremmende passiviteten og gradvise normaliseringen man ofte ser hos dem som befinner seg for nær dypt urovekkende livsførsel.