På et toppmøte i Brussel besluttet EUs ledere torsdag å innføre økonomiske sanksjoner mot flere tyrkiske personer og selskaper. Årsaken er at disse har vært involvert i leting etter gass i havområder både Hellas og Kypros også gjør krav på – en aktivitet som har fortsatt til tross for kraftige advarsler.

– Vi har alltid vært klare for dialog i Øst-Middelhavet. Men Hellas har komforten av å ha EU i ryggen. De vil bare påtvinge oss sine maksimalistiske krav, sier Tyrkias ambassadør til Norge Fazlı Çorman.

Han tar imot Klassekampen på sitt hjørnekontor i ambassadebygget to dager før møtet i Brussel.

– Hvis EU blindt adopterer den greske posisjonen, har vi ikke noe annet valg enn å bekjempe hele EU. Slik er det bare med Tyrkia. Vi kan være gale på den måten. Vi har en lang historie for å motsette oss noe, selv om det har blitt påtvunget oss av hele verden. Første verdenskrig er ett eksempel, sier Çorman.

En opprørt diplomat

Det er en regntung tirsdag på Oslos beste vestkant, og ambassadøren har en del misforståelser han gjerne vil oppklare. Klassekampen har i en serie artikler sett nærmere på hvordan Tyrkia stadig oftere bruker militærmakt for å fremme sine geopolitiske interesser – også når det gjør at de havner på kant med sine allierte. Dette har vært tilfelle både i Syria, Libya og Nagorno-Karabakh, i tillegg til den territoriale striden i det østlige Middelhavet. Kritikerne mener Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har imperialistiske og ny-ottomanske vyer. Også Fazlı Çorman er enig i at det har skjedd et linjeskifte, men mener dette først og fremst er en konsekvens av den europeiske politikken i regionen.

– Ja, det har vært en holdningsendring. Men dette er mer en reaksjon på det vi har stått overfor de siste 16 årene. Som profesjonell diplomat har jeg vært involvert i de fleste begivenhetene som har preget vår nyere historie, sier Çorman.

Han har tidligere vært stasjonert blant annet ved FN-delegasjonen i New York da Tyrkia satt i sikkerhetsrådet for ti år siden, og var ambassadør i Jemen før han endte opp i Oslo for snart to år siden. I løpet av et nesten tre timer langt intervju, der vi bare så vidt får skutt inn noen spørsmål, byr han på en inngående beskrivelse av verden slik den ser ut fra Ankara.

Çorman snakker om flyktningkrisa, karikaturstriden og PKK-forhandlingene. Han kommer med kritiske utspill mot både Frankrikes president Emmanuel Macron og den norske utenriksministeren, Ine Eriksen Søreide (H). Ved siden av seg har Çorman en rådgiver, som minst én gang signaliserer at han synes han går for langt. Hovedbudskapet, som ambassadøren hamrer inn, er at Tyrkias allierte altfor lenge har ignorert landets særegne sikkerhetspolitiske utfordringer.

– Det er mange spørsmål der EU bruker dobbel standard, ikke aksepterer Tyrkias posisjon, ikke er villige til å lytte til synspunktene våre, og opptrer som om Tyrkia kan bli ignorert, bare fordi vi ikke er medlem av EU, sier Çorman.

Veien til uvennskapet

Det fantes et tidspunkt da alt så annerledes ut. Tidlig på 2000-tallet, da Erdogan først kom til makta, ble Tyrkia ofte framholdt som en foregangsmodell for andre land i regionen. På samme tid begynte også forhandlingene om å innlemme landet i EU. Når Çorman skal gi sin versjon av hva som gikk så galt, finner han fram en lapp der han har listet opp en rekke begivenheter han mener har bidratt til å spore av prosessen. Dette gjelder særlig avgjørelsen om å innlemme Kypros i EU i 2004, uten først å løse konflikten på øya. Çorman sier at han allerede den gangen visste at et tyrkisk EU-medlemskap aldri kom til å bli noe av.

– EU ble et gissel av denne avgjørelsen. Med én gang greskkypriotene var inne og Hellas allerede var medlem, så kunne de manipulere den tyrkiske innlemmelsesprosessen, fordi EU ønsker å opptre som en helhet overfor ikke-medlemsland, sier han.

En annen viktig begivenhet han stadig vender tilbake til, er militærkuppet i Egypt i 2013, da den Tyrkia-allierte islamisten Mohammed Morsi ble styrtet av general Abdel Fattah al-Sisi. Viktigst er likevel det Çorman ser som en manglende støtte til Tyrkia i etterkant av kuppforsøket i 2016. Han vedgår at de har gått hardhendt til verks i etterkant, men insisterer på at hver eneste arrestasjon var nødvendig.

– Vi er krigere. Vi er veldig sikkerhetsbevisste mennesker. Før jeg kom til Norge, hadde jeg inntrykk av at dette gjaldt nordmenn også, på grunn av vikinghistorien, men jeg fant ut i løpet av min tid her at dere har mistet denne ånden. Uheldigvis. Eller heldigvis. Jeg vet ikke. Dere har i hvert fall råd til det. Noe vi ikke har. Dere bor i et fint strøk av byen, og vi er nær til de dårlige nabolagene.

Geografiens revansj

Gang på gang vender Çorman tilbake til dette. Han snakker om at Tyrkias handlinger er diktert av geografi, at den som sitter nærmest peisen, er den som blir først brent, og at Tyrkia ikke har fått nok forståelse for dette.

– Ingen andre Nato-land er like eksponert for sikkerhetsutfordringene knyttet til å grense mot Syria og Irak, sier han, og viser konkret til flyktninger og terrorisme.

Når Çorman snakker om terrorisme, mener han som oftest den kurdiske YPG-militsen – en av USAs viktigste allierte i nedkjempelsen av IS. Samtidig avfeier han at Tyrkia selv har bidratt til å gi ly til terrorgrupper. Han synes å mene at ingen har rett til å kritisere Tyrkia om de ikke selv er like eksponert for konflikten.

«De kan ikke ture fram uten tyrkisk innflytelse. Hvis de skal leke, må de inkludere oss»

— FAZLI ÇORMAN, TYRKISK AMBASSADØR TIL NORGE

– Tyrkia er som en demning som skjermer Europa fra mye mer trøbbel. Når du sitter ved foten av en stor demning, sparker du ikke demningen eller plasserer bomber der, for om demningen brister, er det deg det går utover.

– Mange mener Tyrkia bruker flyktningstrømmen som pressmiddel overfor Europa?

– Hvorfor ser du på det på den måten? Brukte ikke EU det som forhandlingskort når de kom og ba om en avtale? Hvorfor er det ikke et problem at EU bruker det som forhandlingskort, men bare når vi klager over at vi ikke får finansiell støtte? Det viktigste i avtalen var at EU skulle lette på visumreglene for tyrkiske borgere. Isteden endte det med det stikk motsatte.

Bråkmakergata

Det er særlig Frankrike som det siste året har kommet på kant med Tyrkia. Mens Erdogan har gitt sin støtte til Det muslimske brorskap og deres allierte, har Frankrike gjort felles front med deres erkefiende De forente arabiske emirater. Dette var tilfellet i Egypt og fortsatte i Libya, der Emiratene støttet opprørsgeneral Khalifa Haftar. Hans styrker hadde klart å omringe hovedstaden Tripoli da Tyrkia intervenerte i desember 2019. Tripoli-regjeringen klarte å drive offensiven tilbake og sikret seg en avtale om en eksklusiv økonomisk sone som strekker seg hele veien fra Libya til Tyrkia.

Çorman avviser ikke at dette var en av motivasjonene bak intervensjonen, men mener det først og fremst var en naturlig reaksjon på at Hellas, Israel, Kypros, Egypt, Italia, Jordan og Palestina tidligere samme år hadde skapt et gassforum for hele Øst-Middelhavet, der Tyrkia ikke har fått være med.

– Hvis fem gutter i nabolaget ditt danner en gjeng og går sammen for å spille ball uten at du får være med, hva ville du gjort? Ville du stoppe den leken? Vi viste dem, med en liten handling, at de ikke kan ignorere Tyrkia. De kan ikke ture fram uten tyrkisk innflytelse. Hvis de skal leke, må de inkludere oss, sier Çorman.

Halshogging og bomber

Slik ambassadøren ser det, er mediene medskyldige i det han ser på som en konspirasjon mot Tyrkia. Han har lagt klar et nettbrett, der han på forhånd har funnet fram en video. Den er tatt opp i Libya 4. januar i år og viser en gruppe kadetter som står marsjert opp på en treningsleir i Tripoli. Etter noen sekunder rammes de av et bombeangrep. Flere løper bort, andre blir liggende. 28 soldater døde i angrepet, sier Çorman, som mener skylda ligger hos Emiratene.

«Vi er først og fremst på riktig side, og europeerne er på feil side»

— FAZLI ÇORMAN

– Tror du at dette skapte oppstyr i norske medier? Det var ikke én eneste artikkel eller nyhetsreportasje. Ikke engang i din avis. I månedsvis instruerte jeg min sekretær til å følge med, sier Çorman.

Flere ganger sier han at han mener norske medier «filtrerer» ut alle de nyhetene som kunne tjent Tyrkias side av en sak.

– Du er medskyldig i å skjule ting fra den norske befolkningen. La dere ikke merke til det eller skrev dere ikke om det? spør Çorman.

– Alle sider i en konflikt har vel historier de mener ikke får nok oppmerksomhet.

– Hvorfor er det ikke en eneste journalist i dette landet som fikk med seg dette? gjentar han.

Çorman trekker linja fram til oktober, da den franske læreren Samuel Paty ble halshogget av en islamistisk ekstremist etter å ha vist fram Muhammad-karikaturene under en undervisningstime på en skole i Paris forsteder.

– Hele verden er i opprør over en halshogget lærer, men 28 unge mennesker blir massakrert og ingen sier noe. Er en libysk kadett mindre verdt enn læreren Paty? Må de bli halshogget av jihadister før dere merker det?

Folkerett og galt

Denne høsten har Tyrkia vært involvert i nok en krig, denne gangen i Nagorno-Karabakh. De sendte droner og rådgivere som bidro til å vippe maktbalansen slik at Aserbajdsjan tok tilbake store territorier fra Armenia. Ei rekke medier rapporterte også at Tyrkia sendte syriske leiesoldater til denne krigen, noe ambassadøren avviser.

– Vi er veldig glad for at Aserbajdsjan klarte å vinne krigen, og hvis vi har hjulpet dem, er vi stolte. Dette er helt i tråd med folkeretten, så hvorfor skulle Norge og andre Europeiske land protestere?

– Man kan innvende at du bruker argumentet om folkeretten bare når det passer Tyrkia, og ikke når det handler om Syria og Kypros.

– Kypros? La oss snakke om Kypros. Hva skjedde i Kypros fra og med 1963? Vi reddet tyrkiskkyprioter fra utryddelse. Er du klar over dette?

– Jeg mener bare at det samme argumentet kan bli kastet tilbake mot dere.

– Når folkeretten blir brukt mot den internasjonalt anerkjente regjeringen i Libya, er vi mot dette. Når FN ber oss forlate Kypros, gjør vi ikke det før de to partene sitter sammen og er enige om en avtale. Vi har alltid vært positive til dialog. Det var alltid greskkypriotene som stoppet det, og dere fortsetter å ta deres parti bare fordi de er med i EU eller fordi de er mer europeiske. Kanskje fordi de er kristne, kanskje fordi de er grekere. Jeg vet ikke hva som er årsaken til denne kjærlighetsaffæren. Men uansett hva de gjør, spoler dere alltid tilbake og hjelper dem igjen. Så i Kypros er den folkeretten på feil side. Og vi er på riktig side, sier Çorman, og trekker en slags konklusjon:

– Når det kommer til andre spørsmål der folkeretten er på riktig side, er vi også på folkerettens side. Men vi er først og fremst på riktig side, og europeerne er på feil side. Noen ganger ser folk på meg med forundring. Kan det stemme at alle andre tar feil og at Tyrkia har rett? Jo, akkurat. I alle de sakene der vi har problemer med Europa, er vi på riktig side, sier han.

En lang tunnel

Det var stor uenighet på EU-toppmøtet i Brussel denne uka om hvor langt organisasjonen skulle gå i sin reaksjon mot Tyrkia, men kilder sier til nyhetsbyrået Reuters at de vil vente med mer omfattende sanksjoner til mars. Den tyrkiske drømmen om et EU-medlemskap har uansett sjelden virket lenger unna.

– Den tunnelen vi kjører i, er like gammel som meg. Da jeg ble født, søkte vi om medlemskap. Jeg kommer til å dø snart, og det skjer fortsatt ikke. Hvorfor tar det så lang tid? spør Çorman.

– Noen ganger høres det ut som du vil ha alt? Dere må vel også kunne tilpasse dere andre, ikke bare omvendt?

– Det er den andre sida som vil ha alt. Vi vil ha noe, men vi er klare for å forhandle. Hvorfor er det så vanskelig å snakke med Tyrkia om Tyrkias interesser? Hvorfor skal vi ikke være del av gassforumet i Middelhavet? Hvorfor sendte vi ut det letefartøyet? Fordi de andre ikke inkluderte oss i gjengen sin. Du kan ikke tvinge land til å inkludere deg, men da vil vi gå vår egen vei. Det er det vi gjør nå.