I koronaens tid er det mye ensomhet og isolasjon som skaper frustrasjon og sinne. Da er turen moden for å vandre ut i skogen for å få hjelp av trærne. I boka «Trærnes magiske kraft- en vandring i mytologi og folketro» viser forfatteren, som jeg av blygsel ikke kan si navnet på, hvordan folk brukte de norske trærne i et samfunn som var så godt som fri for autorisert legehjelp.
Bellman noir vekker 1790-tallet til live. Drikkfeldigheten og volden drypper fra boksidene.
Gustaviansk: I Niklas Natt och Dags versjon er avslutningen på opplysningstida i Sverige svært, svært mørk.
Det er urolige tider. Det politiske liv er det reneste galimatias, og framtida ser heller ikke særlig lystig ut. Enkelte av oss tenker mange ganger om dagen at alt var bedre før – men det er selvsagt fordi vi ikke ser lenger tilbake enn til rett før Internett kom og la offentligheten i ruiner. For det er klart: Hvis vi går lenger tilbake enn Gerhardsen-epoken – eller i dette essayets sammenheng: Tage Erlander – var alt vi sliter med i dag, enda verre i gamle dager: klasseskiller og undertrykkelse, fordommer og uforstand, pest og plage. Samfunnslivet i tidligere tider har heller aldri vært et rasjonalitetens univers. I svenske Niklas Natt och Dags historiske krimromaner «1793» og «1794» er fortida spesielt ille. Ja, rent innholdsmessig er bøkene faktisk noe av det verste jeg har lest, samtidig som det er noe uhyre fascinerende ved det kriminallitterære universet de beskriver, og ikke minst ved det historiske bakteppet for handlingen.