Bismarck sammenliknet pølser og politikk, men jeg har fått dilla på raspeballer (komle, klubb), og jeg sier bare: ikke noe muffens med måten de er laget på. Mel. Raspet potet (og litt most, kokt). Salt. Så vil noen si «hvordan kan det smake noe av mel og potet, det kan umulig være godt». Da har jeg bare ett ord å si. (Digresjon: Noen vil kjenne igjen den frasen, «jeg har bare ett ord å si (til deg)», fra filmen «The Graduate»; det er en av mest opprørende scenene i filmen. Benjamin Braddock (Dustin Hoffman) kommer hjem fra college og alt ved den verdenen han kommer hjem til, er meningsløst: foreldrenes ambisjoner for ham, jentene, festene, materialismen, protesten mot materialismen, tradisjonene, protestene mot tradisjonene… Det er et av de øyeblikkene du ser tomheten i alt, det falske i alle talemåter. Eksemplisert ved replikken som faller under hjemkomstfesten foreldrene lager for Benjamin, der en venn av familien på et tidspunkt legger hånda på skulderen til ynglingen, som bare vil være aleine på rommet sitt (der han etter hvert blir forført av Mrs. Robinson), altså hånda på skulderen, og så: «I’m just gonna say one word. Plastic.» Hvor fortvilende og latterlig og treffende er ikke den replikken! Plast. Det sier alt.) Men altså: Fett. Gode raspeballer må koke i fett, i kraft, fra svineknoke er helt perfekt. Det er sånn de får den gode smaken. Og før dette blir helt matspalte, vil jeg si at Bismarck aldri kunne sagt det han sa om politikk og raspeballer. Pølser kan være juks, fasade, same shit, new wrapping, kan skuffe deg innmari. Hvis det da ikke er vossakorv. Ball er ærlig. Ball er Transparency International. Ball er what you see is what you get. Ball er å ta ballen, ikke mannen, om du skjønner.nil