Det var det året det var så bratt. I grunnen vår egen skyld, siden vi hadde valgt en av de bratteste og mest svingete veiene i landet. Foran panseret buktet veien seg opp knauser og ned skrenter, smalnet forbi et utspring og breia seg ut igjen på en kortvarig flate. Veien her brøyter seg ikke gjennom åser og fjell som et sår i naturen. I stedet slynger den seg rundt og mellom det kuperte terrenget og tar akkurat så stor plass som landskapet tillater. Og i det vi skulle kjøre over en smal demning som krysser over et juv, var det full stans. Under campingbilen foran oss skimter vi tre kvartetter med bein – sauene sperrer overgangen og nekter å flytte seg.