Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Anmeldelse

Engler i isen

Mesterlig: Einar Siras fotobok er en meditasjon over døden, med naturen som lerret og bakteppe.

John Erik Riley

LYS OG SKYGGE: «Post Vitam» er en fotobok av format. FOTO: EINAR SIRA

Einar Sira

Post Vitam

Fotobok

Eget forlag 2020, 256 sider

Min egen interesse for fotografi – utover den mer dagligdagse og pragmatiske – ble vekket samme år som faren min fikk uhelbredelig kreft.

Sykdommen gjorde at han måtte passes på mer eller mindre kontinuerlig. Men i pausene, når andre familiemedlemmer overtok ansvaret, kunne jeg kjøre omkring med kameraet i passasjersetet. Noen av fotografiene jeg tok var knyttet til hans liv og historie, men de fleste var abstraksjoner av hva jeg tenkte og følte. I likhet med mange i en liknende situasjon, hadde jeg en forkjærlighet for bilder av forlatte landskap. Jeg var spesielt glad i å utforske industribyen Milwaukees mange, styggvakre samtidsruiner.

Jeg kom til å tenke på disse utfluktene da jeg først begynte å bla i fotograf Einar Siras mesterlige bok av året. «Post Vitam» er en meditasjon over døden, med naturen som lerret og bakteppe. Det er et stort og sammensatt verk, som det tar tid å bearbeide. Del 1 og del 2 presenterer bilder av fugler, pattedyr og fisk, som alle er i forskjellige tilstander av oppløsning. Mens del 3 virker umiddelbart mer håpefull, og viser en annen av dødens utganger, gjennom en rekke fremstillinger av grønnsaker og ville vekster. De visuelle tablåene ledsages av tekster av norske forfattere, blant dem Øyvind Rimbereid og Helge Torvund.

Som utgivelse er «Post Vitam» eksklusiv på flere måter. Trykkvaliteten er imponerende, men kun noen få vil kunne ha glede av resultatet. Boka utgis i et nummerert opplag på 150 eksemplarer.

Leseren av fotografiene vil merke at de ikke bare skildrer motivene, men synliggjør møtet mellom dem og kunstnerens verdensbilde og følelsesliv. Få, om noen, av disse bildene, kan beskrives som plutselige innfall. Fuglene, skjelettrestene, kroppsdelene, er ordnet i gjennomtenkte mønstre og fotografert i optimalt lys, som regel foran vann eller en svart bakgrunn. Både dette og etterbehandlingen er med på å få fram den ønskede balansen mellom lys og skygge og slående overganger mellom fargetonene.

«Innholdet er så rikt at hjernen nærmest flommer over av assosiasjoner.»

Det er unektelig noe klinisk ved tilnærmingen, og resultatet kunne lett ha framstått som kjølig og distansert. Fototeknikken er så god, forråtnelsen så perfekt fanget, at den minner om anatomiske leksika. Samtidig opplever jeg bildene som gripende og fantasieggende, på en måte som overskrider de tekniske ferdighetene. Fotografen ser ut til å bry seg om de små, tapte livene; han ønsker å omfavne gjenstander og rester som ofte kan virke frastøtende. Slik hjelper han oss til å se dem på en annen måte.

Å bla i «Post Vitam» er også et minnearbeid. Boka får meg til å tenke på trosten som knekker nakken i glassruta. Eller haren man kjører over og ikke vender tilbake for å se.

Innholdet i «Post Vitam» er så rikt at hjernen nærmest flommer over av assosiasjoner, til tegnere og andre fotografer, men også til myter og filosofi. I tidligere tider har skillet mellom naturvitenskapens nøyaktighet og estetens subjektivitet vært mindre tydelig enn det er i dag. Eksemplene er mange, fra Leonardo da Vinci til amerikanske John James Audubon, som dokumenterte og illustrerte klassikeren «Birds of America». «Post Vitam» ser ut til å ha blitt utformet i feltet mellom de nevnte motsetningene, der kunstneren igjen får rollen som oppdager og forsker. Men på et basalt plan er dette en bok som angår alle, uavhengig av assosiasjonene, fordi den handler om noe alle må forholde seg til, før eller siden.

Når noen er i ferd med å dø, oppleves det av og til som om teknikk og kompetanse tar all plass. Veien til det hinsidige går via portvoktere med spisskunnskap og avanserte maskiner som blinker og piper. I en slik sammenheng er «Post Vitam» kjærkommen, fordi nøyaktigheten og presisjonen fører til et annet og mer tvetydig uttrykk. Med det mener jeg ikke at estetikken overskrider teknikken, snarere at teknikken og estetikken virker sammen på tankevekkende måter.

Dybdesyn får man enklest når man ikke er enøyd. Og «Post Vitam» gjør det mulig å betrakte verden fra flere vinkler.

Det er mange måter å forholde seg til døden på. Mine egne bilder fra Milwaukee, tatt mens faren min var syk, var ikke kunst, ei heller var de vitenskap. Men de sprang ut av en impuls som er alminnelig og ytterst menneskelig. Man forsøker å finne mening i det meningsløse. Eller man trøster seg selv ved å vende blikket mot noe annet. Enkelte griper etter dikt eller religiøse tekster i slike stunder; selv grep jeg etter kameraet.

Men i møte med døden trenger vi også noe mer enn denne enkle impulsen. Og heldigvis finnes Einar Sira, som ikke bare finner trøst i, men også tenker med kameraet.

Ett enkelt oppslag i «Post Vitam» viser hvilken innvirkning arbeidene hans kan ha. I bildet til venstre ser vi et kråkehode i det jeg antar er et frossent tjern. Nebbet er skarpt og tydelig. På den neste siden har det samme kråkehodet sunket lenger ned i isen, og nå er nebbet dekket av et mønster av bobler og krystaller. I fotografiet ser fuglen ut til å være bevart for alltid. Men vi vet at det ikke stemmer.

Myke fjær stikker fram fra overflaten, som planter i vekst. Snart kommer våren.

bokmagasinet@klassekampen.no

Anmeldelse

Ulvetider

Eget univers: Du trenger ikke være fan av fantasy for å bli fanget av Siri Pettersen.

Ingvild Bræin

UTRYGT: Skillet mellom godt og ondt blir uklart i Siri Pettersens «Jernulven». FOTO: JULIE LOEN

Siri Pettersen

Jernulven

Ungdomsbok

Gyldendal 2020, 490 sider

Jeg hører til dem som ikke er så dratt mot fantasy-sjangeren. Som redaktør i Barnebokkritikk hører jeg også med til dem som kan komme unna med det, siden jeg holder meg med mange anmeldere som både kan og vil sin fantasy.

Men selv: Når jeg setter på en episode av «Game of Thrones», eller leser dystopier, begynner øynene å flakke, eller de faller bare igjen. Jeg makter ikke å gå inn i et univers som er så utklekket, skapt, selv om all litteratur og film, også den som forholder seg mer til den virkeligheten vi kjenner, også naturligvis er skapt, utklekket. Det er noe med at det er så langt til allting, og det tar tid før jeg tror på det.

Når jeg leser Siri Pettersens siste roman «Jernulven», må jeg være med til steder som heter Slokna, Varghelling, Au-Gok og Náklav. Persongalleriet utgjøres blant annet av blodlesere, jegere og vardari. Førstnevnte er en slags synske, eller sensitive, sistnevnte står for død og ulykke. Personene kan hete slikt som Broddmar, Rugen, Solde. Ulver, ulvejakt og ulveblod spiller en sentral rolle. Byen trenger nemlig ulveblodet til steinportene. Ja, det er bare å godta det. Selvsagt trenger steinporter ulveblod.

«Selvsagt trenger steinporter ulveblod.»

Jeg kjenner at samtidig som blikket begynner å flakke, begynner latteren å boble. Au-Gok! Men så er jeg jo ikke en litterær idiot heller; det er heller ikke Siri Pettersen; prisbelønt og kritikerrost for sin forrige serie Ravneringene, så ved et eller annet tidspunkt kommer jeg inn i det. Som jeg gjorde med Ravneringene. Universet kjennes relevant, når jeg bare blir ferdig med å le. Som mye annen fantasy handler det om kampen mellom ondt og godt – alltid en slager. I «Jernulven» er det kampen mellom blodleserne og vardari som står sentralt; kampen om forvaltningen av blodet, og til hvilken bruk. Utover i den 490 sider lange romanen er det ikke opplagt hvem som er de gode og de onde, hvilken hensikt som teller mest for kollektivet, menneskeheten. Det er interessant.

Karaktertegningene er langt på vei solide. Særlig får hovedpersonen, 19 år gamle Juva – som også har synsvinkelen – kjøtt på beinet, der hun går omkring som slagferdig ulvejeger med armbrøsten sin, tøff som få, men også full av skrekk. Moralen er: Den modigste er den som er redd, men likevel går redslene i møte. Det er ingenting i veien med å gjenta slike styrkende Ronja Røverdatter-innsikter. Dessuten viser hjertebanken hennes seg å ha en snedig tilleggsforklaring.

Ellers synes jeg, som febrilsk leter etter overføringsverdi til den virkelige verden (steder å kjenne grunnen under meg), at det er verdifullt når blodtemaet delvis kan ligne en rusproblematikk, idet personene kan bruke blodperlene for nytelsens skyld, og da kan de bli ulvesjuke. Blodet blir også solgt på svartebørsmarkedet. Når det heter at «Et sted på toppen fantes det folk man aldri så, hørte eller rørte. Folk man ikke kom for nær, uten at det straffet seg.» går tankene til ulike makthierarkier. Vi hører sågar om et bakeri «som allerede hadde begynt å selge solkringler, selv om det var nesten to uker til første soldag.» Marsipanhelvetet før jul og påske!

Den mest interessante innsikten er kanskje den som sies å komme fra et gammelt sagn: at djevelen er verken her eller der, men alle steder.

På noen områder glipper det imidlertid for meg igjen. Siri Pettersen er en god dramaturg, hun klarer å bygge opp og holde på spenningen. Og stort sett flyter språket godt. Det er bare litt blomstrende av og til, hun skyr ikke klisjeer. Her om sola: «En gyllen glød vokste fram mellom fjellene i horisonten, og satte fyr på havet.» I tillegg har hun en, skal vi si egenartet, bruk av betegnelser og uttrykk, som i: «’Vent, ikke gå noe sted,’ sa han flåsete …» Er det mulig å ytre akkurat dette flåsete? «Nå vektet vissheten skuldrene» høres ut som en forfattertanke om at slik høres det mye fjongere ut, akkurat som det høres mye stiligere ut å «drifte» en virksomhet fremfor å drive den. Men det gjør ikke det, vet du. «Det ville ta tid å gnisse rusten av»: Noe gnisser mot hverandre, mens man gnir rusten av, ville jeg foreslått. Og hva med dette: «uten at det store spørsmålet lot seg kue» – lar et spørsmål seg kue? Trodde bare noe levende kunne la seg kue, og da mener jeg to- og firbeinte. Ikke for eksempel en solsikke.

Men det kan jo være at fantasyens fremste kjennetegn ikke er språklig pertentlighet. At jeg kan sitte der og kose meg med rapportene fra Språkrådet, og så la Siri Pettersen få la solen gå ned som en gyllen glød og sette fyr på havet. Alt i alt tror jeg vi må si at jeg ble en forbausende medrevet leser av «Jernulven». Jeg ga meg ikke før på side 491.

Ingvild Bræin er redaktør i barnebokkritikk.no

bokmagasinet@klassekampen.no

Anmeldelse

Dansk-norsk slaveri

Nytt: Denne boka vil endre debatten om nordmenns rolle i tropekoloniene.

Tore Linné Eriksen

IDYLL? Byen Christiansted på St. Croix i (den gang) Dansk Vestindia ble grunnlagt i 1733 og oppkalt etter Kong Christian VI av Danmark-Norge. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA

Roar Løken

De dansk-norske tropekoloniene. Sukker, krydder, slaver og misjon.

Sakprosa

Solum Bokvennen 2020, 470 sider

Iblant blusser det opp en diskusjon om hva slavehandel og tropekolonier har med Norge å gjøre, og det er derfor all grunn til å ønske historikeren Roar Løkens grundige og veldokumenterte gjennomgang velkommen. Ettersom denne solide boka bringer fram i lyset et rikt kildemateriale og mange ukjente sider, kan ingen meningsutveksling fortsette i samme spor.

Det er ikke uten problemer å bruke «dansk-norske tropekolonier» som begrep, ettersom det i all hovedsak var danske enevoldskonger, embetsmenn og handelsinteresser som førte an. Forfatteren legger da heller aldri skjul på dette, hvorfor skulle han det? Om Norge ikke var en koloni slik vi kjenner begrepet fra Asia og Afrika, var det likevel ikke noe jevnbyrdig forhold. Men var ikke norske skipsfartstradisjoner, dyktige sjøfolk og konsumenter av «kolonialvarer» med på å gi helstaten mange av dens forutsetninger for så raskt å bli en brikke i det store spillet?

«Det er grunn til å advare lesere mot sterke scener.»

Roar Løkens drivkraft er lysten til å finne ut mer konkret hva handelsstasjoner i India og Vest-Afrika, kombinert med slavetransport og plantasjedrift i Karibia, har hatt å si for nordmenn og det norske samfunnet. Det gjelder både skipsbygging, handelsflåte, næringsliv og nedvurderende holdninger til afrikanere som, uansett juridisk status i unionen, er en naturlig del av vår egen historie. Dessuten trenger vi bokas mer generelle bidrag til å forstå globale maktforhold, rasisme og hangen til å bagatellisere ubehagelige sider ved den europeiske fortida vi er vevd inn i.

Det handler ikke om skyld, skam eller europeeres «iboende ondskap», som enkelte identitetspolitiske kulturkrigere vil ha det til, men om nødvendig innsikt i mye av det som har formet dagens verden både materielt og kulturelt. Med sine dypdykk tar boka oss med til fire verdensdeler, der vi også møter konkurransen med andre europeiske handelskompanier, afrikanere som selger mennesker og slaver som gjør opprør. Vi ser også hvordan handelsstasjonene i Trankebar og ved Kolkata i India styres i lange perioder av norske guvernører, blant annet med en representant for den innflytelsesrike Anker-familien. Men mer interessant er det hvordan flere rederier, skipsbyggerier og eksportører er med på slavetransport og det regelrette terrorveldet som plantasjekolonier utgjør. Ikke overraskende er Kristiansand, Arendal, Farsund og andre sørlandsbyer med der fartøy flyte kan.

Tyngdepunktet i «De dansk-norske tropekoloniene» ligger naturlig nok på de tre karibiske øyene, St. John, St. Croix og St. Jan, der vi finner flust med norske embetsmenn, offiserer, matroser, styrmenn, klokkere, prester og misjonærer. De siste arbeidet innafor Brødremenigheten, som sjøl eide en av de største plantasjene, og som prediket afrikansk underkastelse som botemiddel mot deres ondskap og svarte hedenskap. I en periode er også all drift på en koloni forpaktet bort til bergensrederen og storkjøpmannen Jørgen Thormøhlen, sjøl om det ikke gikk så bra. Flere norske embetsmenn slår seg opp med handel og pengeutlån som bigeskjeft, mens offiseren Peter Motzfelt ender på Eidsvoll i 1814 og seinere på Stortinget. Her kunne jeg nok ønsket meg litt mer om sukkerraffinerier, tobakksspinnerier, kolonialbutikker og andre ringvirkninger, dette er fortsatt et felt med mye upløyd mark.

Det er også grunn til å advare lesere mot sterke scener, som det heter. Et av eksemplene er byfogd Engelbret Hesselberg fra Norderhov, som henretter opprørere med sakte henging med beina i været i galgen for å forlenge pinen. Alternativt burer han fanger inne i små jernbur hvor det er umulig å stå oppreist mens døden venter, mens hvite på torget kan gå forbi og spytte på dem. En fange som har begått sjølmord, graves opp, henges og brennes på bålet. Hesselberg blei deretter forfremmet til dansk-norsk generalkommissær.

Nå som det er stengt for skoleungdoms reiser til nazistiske konsentrasjonsleirer, er en tur til Kuben-museet i Arendal å anbefale for å lære mer om vår egen verdensdels historie. Her er det en permanent utstilling om slavehandel og kolonialisme, med utgangspunkt i skipet «Frederiksborg», som sank i nærheten i 1768. Og da kan i alle fall lærerne forberede seg med Roar Løkens bok.

bokmagasinet@klassekampen.no