Einar Sira

Post Vitam

Fotobok

Eget forlag 2020, 256 sider

Min egen interesse for fotografi – utover den mer dagligdagse og pragmatiske – ble vekket samme år som faren min fikk uhelbredelig kreft.

Sykdommen gjorde at han måtte passes på mer eller mindre kontinuerlig. Men i pausene, når andre familiemedlemmer overtok ansvaret, kunne jeg kjøre omkring med kameraet i passasjersetet. Noen av fotografiene jeg tok var knyttet til hans liv og historie, men de fleste var abstraksjoner av hva jeg tenkte og følte. I likhet med mange i en liknende situasjon, hadde jeg en forkjærlighet for bilder av forlatte landskap. Jeg var spesielt glad i å utforske industribyen Milwaukees mange, styggvakre samtidsruiner.

Jeg kom til å tenke på disse utfluktene da jeg først begynte å bla i fotograf Einar Siras mesterlige bok av året. «Post Vitam» er en meditasjon over døden, med naturen som lerret og bakteppe. Det er et stort og sammensatt verk, som det tar tid å bearbeide. Del 1 og del 2 presenterer bilder av fugler, pattedyr og fisk, som alle er i forskjellige tilstander av oppløsning. Mens del 3 virker umiddelbart mer håpefull, og viser en annen av dødens utganger, gjennom en rekke fremstillinger av grønnsaker og ville vekster. De visuelle tablåene ledsages av tekster av norske forfattere, blant dem Øyvind Rimbereid og Helge Torvund.

Som utgivelse er «Post Vitam» eksklusiv på flere måter. Trykkvaliteten er imponerende, men kun noen få vil kunne ha glede av resultatet. Boka utgis i et nummerert opplag på 150 eksemplarer.

Leseren av fotografiene vil merke at de ikke bare skildrer motivene, men synliggjør møtet mellom dem og kunstnerens verdensbilde og følelsesliv. Få, om noen, av disse bildene, kan beskrives som plutselige innfall. Fuglene, skjelettrestene, kroppsdelene, er ordnet i gjennomtenkte mønstre og fotografert i optimalt lys, som regel foran vann eller en svart bakgrunn. Både dette og etterbehandlingen er med på å få fram den ønskede balansen mellom lys og skygge og slående overganger mellom fargetonene.

«Innholdet er så rikt at hjernen nærmest flommer over av assosiasjoner.»

Det er unektelig noe klinisk ved tilnærmingen, og resultatet kunne lett ha framstått som kjølig og distansert. Fototeknikken er så god, forråtnelsen så perfekt fanget, at den minner om anatomiske leksika. Samtidig opplever jeg bildene som gripende og fantasieggende, på en måte som overskrider de tekniske ferdighetene. Fotografen ser ut til å bry seg om de små, tapte livene; han ønsker å omfavne gjenstander og rester som ofte kan virke frastøtende. Slik hjelper han oss til å se dem på en annen måte.

Å bla i «Post Vitam» er også et minnearbeid. Boka får meg til å tenke på trosten som knekker nakken i glassruta. Eller haren man kjører over og ikke vender tilbake for å se.

Innholdet i «Post Vitam» er så rikt at hjernen nærmest flommer over av assosiasjoner, til tegnere og andre fotografer, men også til myter og filosofi. I tidligere tider har skillet mellom naturvitenskapens nøyaktighet og estetens subjektivitet vært mindre tydelig enn det er i dag. Eksemplene er mange, fra Leonardo da Vinci til amerikanske John James Audubon, som dokumenterte og illustrerte klassikeren «Birds of America». «Post Vitam» ser ut til å ha blitt utformet i feltet mellom de nevnte motsetningene, der kunstneren igjen får rollen som oppdager og forsker. Men på et basalt plan er dette en bok som angår alle, uavhengig av assosiasjonene, fordi den handler om noe alle må forholde seg til, før eller siden.

Når noen er i ferd med å dø, oppleves det av og til som om teknikk og kompetanse tar all plass. Veien til det hinsidige går via portvoktere med spisskunnskap og avanserte maskiner som blinker og piper. I en slik sammenheng er «Post Vitam» kjærkommen, fordi nøyaktigheten og presisjonen fører til et annet og mer tvetydig uttrykk. Med det mener jeg ikke at estetikken overskrider teknikken, snarere at teknikken og estetikken virker sammen på tankevekkende måter.

Dybdesyn får man enklest når man ikke er enøyd. Og «Post Vitam» gjør det mulig å betrakte verden fra flere vinkler.

Det er mange måter å forholde seg til døden på. Mine egne bilder fra Milwaukee, tatt mens faren min var syk, var ikke kunst, ei heller var de vitenskap. Men de sprang ut av en impuls som er alminnelig og ytterst menneskelig. Man forsøker å finne mening i det meningsløse. Eller man trøster seg selv ved å vende blikket mot noe annet. Enkelte griper etter dikt eller religiøse tekster i slike stunder; selv grep jeg etter kameraet.

Men i møte med døden trenger vi også noe mer enn denne enkle impulsen. Og heldigvis finnes Einar Sira, som ikke bare finner trøst i, men også tenker med kameraet.

Ett enkelt oppslag i «Post Vitam» viser hvilken innvirkning arbeidene hans kan ha. I bildet til venstre ser vi et kråkehode i det jeg antar er et frossent tjern. Nebbet er skarpt og tydelig. På den neste siden har det samme kråkehodet sunket lenger ned i isen, og nå er nebbet dekket av et mønster av bobler og krystaller. I fotografiet ser fuglen ut til å være bevart for alltid. Men vi vet at det ikke stemmer.

Myke fjær stikker fram fra overflaten, som planter i vekst. Snart kommer våren.