Alf Kjetil Walgermo

Bibelens kvinner – historiene som forma verda

Sakprosa

Samlaget 2020, 446 sider

Hørt om Jokebed, Hulda, Bilha og Silpa? Eller hvor godt sitter egentlig fortellingene om Susanna i badet, Dalila og Samson eller dronning Ester?

I boka «Bibelens kvinner» har Alf Kjetil Walgermo samlet alle disse, og flere til, av det han kaller «historiene som forma verda». I 2017 ga Walgermo ut «Røff guide til Bibelen», en gjenfortelling, men også en personlig og original nylesing av hele Bibelen. «Bibelens kvinner» gjenbruker noe av dette materialet, men bidrar også med mye nytt. Og mens «Røff guide» var røff også i utformingen, er «Bibelens kvinner» smekkfull av illustrasjoner og framstår som et praktverk – en prakt verdig nettopp Bibelens staselige dronninger, jomfruer og profetiske kvinner. Billedmaterialet supplerer ikke bare teksten, det gjenspeiler også, og det er kanskje viktigst, at Bibelens kvinner ikke nødvendigvis har vært glemt og fortrengt. Historiene om dem har vært utgangspunkt for noen av billedkunstens, litteraturens og operaens vakreste frambringelser. Det er først nå, for oss i dag, at så mange av Bibelens historier om kvinner (og mange menn, det må sies) er ukjente, og at vi dermed er avskåret fra å forstå to tusen års mylder av referanser. Walgermo gir nye perspektiver på velkjente bibelske kvinner, som Eva og Maria, han henter fram noen av dem som ikke engang er navngitt, og han presenterer med fryd og forbløffelse Bibelens mangfoldige kvinnegalleri.

Det fins mange måter å konfrontere bibeltekstene med kjønnsspørsmål på. Feministisk teologi har vært et viktig forskningsfelt siden 1960-tallet, men har røtter tilbake til 1800-tallet. Feministisk bibellesning kan innebære å anvende kjønn som primær analytisk kategori, å lese tekstene mot hårene for finne underliggende strukturer og ideologier, det kan også kan bety å hente opp de kvinnene som faktisk omtales og gi dem deres rettmessige plass. Eller rett og slett å la dem få være kvinner: Junia, som hilses som apostel av Paulus i Romerbrevet, har gått under det konstruerte mannsnavnet Junias i norske bibeloversettelser fram til 2011.

«Det slående med en sånn parade av bibelske kvinner, er hvor lite ensartet de er.»

Walgermo er innom alle disse måtene å lese på. Men han er først og fremst ute etter å fortelle, selv om han også berører mer overordnede nivå og teoretiske perspektiver. Best er boka når han endevender bibelfortellingene og lar kvinnene stå fram. Som i underkapitlet om Tobits bok, der Walgermo retter blikket mot bipersonen Sara. Hun ble ikke bare hovedpersonen Tobias’ kone, men har sin egen historie, som her fortelles med henne som subjekt. Sara hadde nemlig vært gift seks ganger, med ektemenn som døde i tur og orden, før Tobias ble hennes sjuende og lykkelige ektemann. Det skjedde først etter at han hadde befridd henne fra en ond demon, noe han gjorde ved hjelp av lever og hjerte fra en fisk. Fortellingen klinger igjen i folkeeventyrene, hos Walgermo illustrerer den fint hvordan små endringer i lyssettingen kan gi oss et nytt blikk på bibelske fortellinger.

Eller ikke bare bibelske. For i jakten på de formative fortellingene beveger Walgermo seg ofte ut i randsonen av den bibelske kanon. Mange av de mest fascinerende historiene om bibelske kvinner fins i apokryfe tekster, som fortellingen om Judit eller om Tekla, eller historiene om Marias fødsel og barndom. Når disse tekstene trekkes inn, blir også overgangen til Bibelens resepsjonshistorie glidende. Ettertidas kunstneriske framstillinger bygger nemlig ofte på nettopp fortellingene som er blitt utelatt fra offisielle skrifter.

Det slående med en sånn parade av bibelske kvinner, er hvor lite ensartet de er. Her har vi den profetiske hærføreren Debora, og kreative drapskvinner, som Jael – som banket en teltplugg inn i tinningen på hærføreren Sisera. Snarrådige redningskvinner, driftige forretningskvinner, matriarker og barnløse. Et eget kapittel er viet ‘Meeto i Bibelen’, et annet ‘Bibelens bad girls’, der får blant annet heksa i En-Dor sin plass. Les og lær!

Det er ikke første gang fortellingene om Bibelens kvinner samles og gjenfortelles. Heller ikke i Norge, heller ikke på Samlaget. I 2001 ga Kari Veiteberg ut «Evas døtrer: om kvinnene i Bibelen». Men for det første tåler disse historiene å bli fortalt flere ganger, Walgermo har sin egen driv og originale fortellerform. For det andre handler Walgermos bok vel så mye om ettertidas framstilling av Bibelens kvinner som om kvinnene selv. Det kan umiddelbart virke som et vanvittig prosjekt, for det betyr jo å gape over to tusen års kunst- og litteraturhistorie. Her kryr det av referanser, og sant å si er det ikke alltid like lett å henge med. Registrene bak i boka ordner heller ikke opp, for av en eller annen grunn følger hverken navneregister eller litteraturliste noe kronologisk eller alfabetisk prinsipp. Presentasjonene av malerier og litterære verk, musikk og film er selektiv, det skal ikke mye til før man savner noe. Men sånn må det være! Det er et overflødighetshorn Walgermo øser av, det kan ikke bli bunnskrapt. Bibelens kvinner har stadig kommet på banen, gjennom to tusen år er fortellingene om dem blitt utforsket, gjenfortalt og diktet videre på, uavhengig av om teologien har tonet dem ned og plassert dem i andre rekke.

«Bibelens kvinner» åpner med fortellingen om Pandoras eske. Den greske dikteren Hesiod beskriver hvordan kvinnen ble sendt til verden som gudenes straff, medbringende esken som aldri gikk tom for ulykker. Boka ender med fortellingen om Sareptas krukke, om den fattige enken i Sarepta som bakte et brød til profeten Elia, og som ble velsignet med en krukke som aldri gikk tom for olje og mel. Begge fortellingene utstyrer kvinnene et oppbevaringskar, men mens Pandora er til uavlatelig ulykke, blir enken i Sarepta et guddommelig redskap. Mellom dem snirkler Walgermo seg gjennom et vidt spekter av kvinnebilder og kvinnesyn og trekker forbindelseslinjer helt opp til vår egen tid som viser at «historia om Bibelens kvinner er historia om oss.»

Christine Amadou er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.