Ved å be avdøde medlemmer av Forfatterforeningen om unnskyldning for noe foreningen gjorde for mer enn 70 år siden, oppnådde det nåværende styret det stikk motsatte av hva de må ha sett for seg. Der forfattere anklaget for samrøre med naziregimet endelig skulle få oppreisning, ble det i stedet åpnet for ny skam.

Det førte til en kamp om historien som foreningen valgte å redusere til et spørsmål om manglende juridiske hjemler og prosedyrer. Deres siste forsøk på å dysse ned hva dette faktisk dreier seg om, kom i forrige uke i form av et webinar der all kritikk av prosessen er skjøvet under teppet. Aktivistene bak foreningens beklagelse holder fortsatt munn, og håpet er kanskje at alt skal glemmes – slik selve sakens kjerne for det aller meste var glemt da foreningens styre var ukloke nok til å sette søkelyset på den.

I november 2018 feiret Den norske Forfatterforening 125-årsjubileum. For å markere dette beklaget foreningens nåværende styre det foreningen hadde foretatt seg rett etter krigen. Da opprettet de en Æresrett som skulle undersøke medlemmers utilbørlige samrøre med naziregimet. En del av forfatterne ble funnet klanderverdige, og de fikk ulike sanksjoner. For mange av dem var dette tungt å bære, og noen av dem mente at de var uskyldig dømt av en urettmessig instans.

I samtiden ble de sanksjonertes navn ikke offentliggjort, og det ble raskt stille rundt saken. Etter hvert ble glemselens slør ugjennomtrengelig, og de aller færreste av oss i etterkrigsgenerasjonene visste noe om dette før Forfatterforeningen tok det opp med brask og bram. Men i kretsen rundt André Bjerke var sanksjonene han ble utsatt for, blitt en forklaring på hans alkoholisme. I Bjerke-mytologien het det at han var blitt uriktig dømt for en uskyldig gjendiktning – altså justismord.

Denne oppfatningen er blitt hevdet i flere utspill fra datteren Vilde Bjerke og i en vennebok skrevet av Aftenposten-journalisten Jan E. Hansen. Mest utpenslet ble den likevel i Peter Normann Waages biografi om André Bjerke, «I kampens glede», utgitt noen måneder før Forfatterforeningens beklagelse. Her «frikjenner» Waage sin helt på en snedig måte, ved hjelp av udokumenterte påstander, omskrivinger og direkte usannheter.

«Det ble ikke begått noen reelle justismord av den improviserte rettsinstansen»

«Fenrik Ståls sanger» er Finlands nasjonalepos. Det ble skrevet av Johan Ludvig Runeberg og utgitt i 1848–1860. Det handler om nederlaget i en krig (1808–1809) som førte til at det svenske herredømmet over Finland måtte gi tapt for Tsar-Russlands militære overmakt. André Bjerke, muligens i samarbeid med faren, gjendiktet eposet i 1943–1944, på oppdrag fra Gunnar Stenersens forlag. Forlaget hadde da utgitt blant annet Hitlers «Mein Kampf», flere bøker av Quisling og Mussolinis pussige «Jeg snakker med Bruno».

Det finske eposet handler om det lille folket som kjempet mot en overveldende fiende, Russland, under tsarens herredømme. Finlands nyere kamp mot Stalins kommuniststyre var godt kjent i Norge, og vinterkrigen i 1939–1940 vekket bred sympati. Fortsettelseskrigen i 1941–1944, da finner kjempet side om side med tyske soldater mot Den røde armé, var neppe like populær i Norge, bortsett fra hos nazistene. Og det var mens denne krigen raste at det norske naziforlaget bestilte sin gjendiktning. Da boka kom ut, høsten 1944, hadde imidlertid Finland gitt tapt for Stalins røde brigader, tyskerne var drevet nordover og skulle nå ta seg inn i Finnmark, jage bort befolkningen og brenne opp alt de klarte å sette fyr på.

Bjerke arbeidet med oversettelsen i 1943–1944, og den utkom anonymt. Det var først mot slutten av juni 1945, da Herman Wildenvey var blitt mistenkt for å ha utført gjendiktningen, at André Bjerke motvillig påtok seg ansvaret. Han var blitt konfrontert av Dagbladet-redaktør Einar Skavlan, og måtte til slutt innrømme at det var han som sto bak.

Peter Normann Waage prøver i sin biografi å snu opp ned på dette. Hans argumentasjon kan oppsummeres slik: 1) Fenrik Stål-boka er «antinazistisk» i kodet form. 2) Boka ble forbudt da den kom ut. 3) At gjendiktningen utkom anonymt, var ikke fordi oversetteren ville skjule sin medvirkning, men fordi alle Stenersens oversettere arbeidet anonymt etter direktiv fra myndighetene. 4) Stenersen-forlaget var ikke et naziforlag, men hadde forbindelser til NS. 5) Dommen mot André Bjerke ble trukket tilbake «på grunn av André Bjerkes utmerkede holdning under krigen».

Ikke noe av dette stemmer. Det er ingenting antinazistisk ved verket, bortsett fra at det handler om et utsatt folks kamp mot en overmakt. Dette kunne passe vel så godt inn i nazistenes selvbilde der de nå kjempet fortvilet på vikende front etter nederlaget i Stalingrad. Waage legger ikke fram noen dokumentasjon på at boka ble forbudt da den kom ut, det ser derimot ut til at den ble annonsert og utstilt og tjente inn mange penger. Det finnes ingen dokumentasjon på noe direktiv om anonymitet. Oversetterforordningen krevde derimot fullt navn på oversetterne, og flere av bøkene hos Stenersen har navngitte oversettere. Forlaget var helt og holdent nazistisk og utga en rekke skrifter av NS-folk i tillegg altså til bøker av Hitler og Mussolini. Dommen mot André Bjerke ble ikke trukket tilbake, men han fikk ettergitt den økonomiske straffen fordi han «i øvrig» – altså bortsett fra arbeidet med det finske eposet – hadde utvist en «utmerket holdning», som det het den gangen.

Biografien prøver altså å trylle bort Bjerkes debut som gjendikter – et stort arbeide som selvsagt ville ha figurert på verklistene dersom det virkelig var anti- nazistisk. Waage går også glipp av en helt vesentlig tråd som enhver seriøs biograf ville ha kastet seg over med entusiasme. 8. juni 1943 hadde nemlig André Bjerke en mye omtalt eksistensiell krise, nærmest en ekstatisk visjon der han – ifølge Jan E. Hansen – oppdaget at Rudolf Steiners tenkning var sannhet. Det var en livsforvandlende opplevelse:

… min livsoppfatning ble smadret, mitt verdensbilde ble rasert; det var som å se sitt hus bli tatt av en skypumpe. I en tilstand av uendelig pinefull, abnormt forsterket våkenhet møtte jeg noe jeg bare kan karakterisere som: en levende sol. Ikke billedlig talt, men i aldeles bokstavelig forstand.

Like etter dette – høsten 1943, ifølge Bjerke selv – fikk han det lukrative oppdraget fra Stenersen-forlaget og gikk i gang med Fenriken. For et sammentreff! Han skal ha blitt ferdig i februar 1944, og boka kom ut samme høst, anonymt. På denne tiden var det ingen som lenger trodde annet enn at tyskernes nederlag bare var et spørsmål om tid. Her må det ha kokt i hodet på den 25 år gamle dikteren.

At en biograf hopper bukk over dette, blant annet ved å plassere den mystiske visjonen, selve møtet med Rudolf Steiner, et helt annet sted i boka enn krigsarbeidet, er til å grine av. Disse paradoksene, at den nyfrelste Bjerke falt for fristelsen til å tjene stort på en jobb for et naziforlag og håpet at det ikke skulle bli oppdaget, er jo så spennende. En biografi burde elske at mennesket brister. Jakobs kamp med engelen! Fristelsen fra Mefistofeles! At den vonde krigserfaringen var sterkt skambelagt og at man innad i familien ville bagatellisere det bort, er bare enda et viktig element for å se helheten av mennesket André Bjerke.

Men det er åpenbart ikke helheten Waage ønsker. Han vil reise en glitrende bauta av et stort menneske, et geni som attpåtil er innvevd i Waages eget store interessefelt: antroposofien. Også en annen skikkelse i Forfatterforeningens beklagelse, Alf Larsen, er sentral for Steiner-bevegelsen. Og blant dem som satt på scenen sammen med ordstyrer Thorvald Steen, var nettopp de to steinerianerne Peter Normann Waage og Cato Schiøtz. På den måten ble beklagelsen ikke bare en annullering av en mer enn 70 år gammel «dom», men også et forsøk på å gjenoppreise to bautaer i det antroposofiske panteon.

Slik gikk det ikke. Ved å trekke fram disse ganske bagatellmessige sakene og kreve dem omgjort, ble realitetene hentet fram fra glemselen. Nå visste alle at Bjerke i skjul hadde jobbet for naziregimets fremste forlag. Nå ble «Fenrik Stål» tatt fram for å sjekke om det kunne tolkes som et antinazistisk verk – og det er det altså ikke grunnlag for. Nå ble resten av Bjerkes motstandsinnsats satt under lupen og gransket. Nå ble Waages hagiografi nærlest, og den viser seg mildt sagt upresis. Dermed inngår dette i den siste tidens historiske revisjonisme rundt krigen, der heltefilmer roter til detaljene, kronprinsessen endrer verdenshistorien og hjemmefrontens forhold til jødedeportasjonene vekker historikerstrid.

Forfatterforeningens ledelse kan ikke ha hatt det så lett etter hvert som glemselens slør for alvor ble trukket vekk. Ganske raskt ble fokus derfor forsøkt endret fra hva sakene hadde dreid seg om, til å handle om det sviktende juridiske grunnlaget. Problemet med denne strategien er at det ikke finnes noen uskyldig dømte her. Det ble ikke begått noen reelle justismord av den improviserte rettsinstansen, og de mest kjente ofrene kom seg raskt på fote igjen. André Bjerke ble en svært respektert samfunnsaktør.

Forfatterforeningens styre har lovet medlemmene – og oss andre – at Æresretten og beklagelsen skal diskuteres på et medlemsmøte. Virustiltakene har gjort at noe slikt møte ennå ikke har funnet sted. Når de nå lager webinar som kompensasjon for det uteblitte møtet, er det påfallende at de reduserer det til et rent lanseringsstunt – et halvt år på etterskudd – for juristenes snevre fortolkningsrammer. Kanskje håpet er at det hele nå dysses ned, slik også André Bjerke nok kunne håpet at ingen noen gang skulle pirket borti verkebyllen.