Klassekamp handler om anstrengelser for anerkjennelse, fellesskap og resultater. Om årets pandemi i det minste har bidratt til litt mer anerkjennelse for arbeidsmigranters bidrag til norsk matvaresikkerhet, gjenstår det enda arbeid før det gir utslag i lønnsstatistikken til SSB.

Lønn er en fundamental relasjon mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Den sier noe om styrkeforholdet dem imellom, samt anerkjennelsen et yrke har. Det har blitt tydelig denne sesongen hvor lønnsnivået hos arbeidstakere i jordbruket har blitt heftig debattert.

Dårlige arbeids- og lønnsbetingelser for arbeidere fra Polen og Vietnam, samt den manglende viljen blant norsk ungdom og arbeidsledige til å jobbe i jordbruket, har avdekket strukturelle problemer i organiseringen av norsk matproduksjon: Jordbruket skal sikre norsk matvaresikkerhet, samtidig som næringa er helt avhengig av en lavtlønnet arbeidsstokk.

Etter Arbeidstilsynets inspeksjoner i sommer og avsløringer i mediene om dårlige lønns- og arbeidsvilkår i bransjen, har også flere rikspolitikere samt Fellesforbundet tatt til orde for å gjøre noe med arbeids- og lønnsbetingelsene.

Bakgrunnen for sommerens «oppgjør» med norsk matvareproduksjon er at landbruket har blitt avhengig av en internasjonal arbeidsstokk der hvor de tidligere leide inn ungdom, husmødre og andre lokale arbeidskraftreserver under innhøstingen.

Hver sommer ankommer cirka 30.000 sesongarbeidere for å jobbe på norske gårder. Et kjennetegn ved migrantarbeidere som jobber i frukt- og grøntsektoren, er at de sjelden åpent utfordrer bonden på arbeids- og lønnsbetingelser, eller blir med i en fagforening. Dette på tross av at lønningene er lave og arbeidet er essensielt for norsk matvaresikkerhet.

For å motvirke lønnsdumping og dårlige arbeidsforhold ble det i Norge i 2010 innført en allmenngjort tariffavtale i jordbruks- og gartnernæringene som innebærer at det er ulovlig å lønne noen under framforhandlede minstelønnssatser. Samtidig forblir lønna i næringen lav. Hva skyldes de relativt sjeldne aksjonene fra gårdsarbeidere, og hvorfor er så få med i en fagforening?

«Årets lønnsoppgjør vil neppe gjøre det enklere å rekruttere.»

Måten arbeiderne rekrutteres på, spiller en viktig rolle. De fleste blir rekruttert gjennom sosiale nettverk av bekjente eller slektninger.

Dermed er det mer enn midlertidige dårlige arbeidsbetingelser som står på spill om de går til aksjon. I praksis blir mye opp til personen som rekrutterer, som også ofte jobber som arbeidsleder på gården.

Denne personen styrer ofte kontakten med omverdenen, og noen bønder velger også å betale arbeidslederen all lønna som skal distribueres til resten av arbeidslaget i etterkant. Denne praksisen har nylig Norges Bondelag advart mot, og det er ingen tvil om at dette bidrar til en maktforskyvning innad i arbeidslagene.

Arbeidslederens innflytelse, samt det faktum at gårdsarbeiderne bor på gården, gjør at arbeidstakerne er relativt isolerte i sin eventuelle kamp for bedre betingelser.

Denne isolasjonen gjør det også vanskelig for fagforeningene å rekruttere. Ettersom arbeidstakerne bor på gården, må fagforeningene i praksis be bonden om tillatelse før de kan snakke med arbeidstakerne. Innenfor porten setter språkbarrieren sin farge på dialogen, mens arbeidslederens makt til å styre samtalen og hvem arbeidstakerorganisatoren får snakke med, også spiller inn. Norske fagforeningers medlemskapsordninger er heller ikke tilpasset arbeidstakere som jobber på sesongbasis. Mange østeuropeiske og østasiatiske arbeidstakere har i sine hjemland fått kjenne på kroppen at fagforeninger ikke er arbeidstakernes forlengede arm, men heller den autoritære statens organ for kontroll.

Utsiktene for en større mengde innmeldinger av polske eller vietnamesiske jordbruksarbeidere i Fellesforbundet er med andre ord ganske små.

Kjøttvekta på hver side av forhandlingsbordet er avgjørende for lønnsdannelsen. Bøndene og grossistene sitter godt organiserte på sin side, mens det i Fellesforbundet ikke er mer enn 172 arbeidstakere fra frukt- og grøntnæringen som er organisert. Dette spilte kanskje en rolle i årets lønnsoppgjør, hvor Fellesforbundet gikk ut og sa de ville kreve en lønnsøkning på mer enn 20 kroner timen. Resultatet ble en økning på litt over tre kroner timen. Om interesse for medlemskap i en fagforening delvis handler om gjennomslag når det stormer, vil neppe årets lønnsoppgjør gjøre det enklere å rekruttere flere jordbruksarbeidere neste år.

Den regulerte klassekampen i Norge, hvor arbeidstakere og arbeidsgivere møtes til årlige forhandlinger, er avhengig av oppslutning fra de potensielle medlemmene. Slik sett får alle som ønsker en høyere lønn og mer anerkjent status for jordbruksarbeidere, håpe at fagforeningene lykkes med rekrutteringen. Alternativet er enten uorganiserte aksjoner eller luftige håp om at norsk ungdom og arbeidsledige i kjølvannet av pandemien skal finne egenverdi i det å stå i åkeren og bidra til norsk matvaresikkerhet.