Det blåser hardt rundt min bok «Hva visste hjemmefronten?» for tida, to år etter den forrige stormende runden om motstandsbevegelsens respons på jødeforfølgelsene.

Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen hevder at de har funnet så mange «alvorlige, beviselige feil» at konklusjonene i «Hva visste hjemmefronten?» må falle én etter én. Det er ikke riktig. Forfatterne bidrar med relevante nyanseringer og tillegg, men framfor alt legger boka ut velkjente argumenter, som at Sønsteby «må ha husket feil» og at forhåndsvarslene om jødeaksjonen «ikke var konkrete nok». Det interessante er at «motboka» også har brakt til overflata nye dokumenter og kilder som styrker mine konklusjoner.

Utgangspunktet for prosjektet deres opplever jeg som litt nærsynt: Det handler om å finne feil. Men i tett samarbeid med Hjemmefrontmuseet har forfatterne kunnet dekke over langt mer enn jeg alene klarte å gjøre, og dermed har de funnet fram til en hel del interessante nye kilder.

Jeg er i gang med å skrive en lang artikkel til fagtidsskriftet Prosa der jeg vil imøtegå de sentrale anklagene deres, grundig og detaljert. «Motboka» på 300 sider krever, naturlig nok, et mer omfattende svar enn hva avisformatet tillater. Der vil jeg også gå nøye gjennom alt som har med Alf Pettersen, Carl Fredriksens Transport og økonomien i flukten å gjøre, slik flere har etterlyst. Jeg er enig i at min bok kunne vært bedre på dette punktet, og det vil jeg også komme nærmere tilbake til.

I denne omgang må jeg nøye meg med å kommentere et par punkter forfatterne har trukket fram som særlig graverende.

Da Elise B. Berggren i Dagsnytt 18 torsdag 19. november ble bedt om å peke på én konkret «veldig alvorlig feil», pekte hun på min omtale av studentaksjonen i 1943.

Hun sikter til et kort parti i det nest siste kapittelet av boka, der jeg beskriver hvordan den tyske antinazistiske offiseren Theodor Steltzer varslet sine kontakter i hjemmefronten, Arvid Brodersen og Tore Gjelsvik, om en kommende aksjon mot studentene i Oslo. Det interessante for meg var hvor effektivt og raskt motstandsledelsen samlet seg for å spre dette varselet, mane studentene til å gå i dekning og mobilisere fluktapparatet.

Det er relevant fordi det står i så sterk kontrast til hvordan de samme menneskene reagerte på forhåndsvarselet om jødeaksjonen, som også kom fra Steltzer. Mens både Arvid Brodersen og Tore Gjelsvik kunne redegjøre i detalj for hvordan de satte himmel og jord i bevegelse for å advare studentene om hva som ventet, sa de aldri et ord om hva de gjorde for å advare jødene. Fordi de ikke gjorde noe.

Denne kontrasten er helt utelatt i «motboka», men snarere besvart med et regnestykke. De har funnet ut at cirka 350 studenter flyktet til Sverige i løpet av den første måneden etter studentaksjonen, og viser til at dette svarer til antallet jøder som flyktet til Sverige den første måneden etter jødeaksjonen. Med dette prøver de å vise at fluktapparatet var like flinke/like dårlige til å frakte ut jøder som studenter, og bruker det som «bevis» på at det ikke var antijødiske holdninger i fluktapparatet.

«Min bok er ikke et hissig anklageskrift»

Dette synes jeg er en underlig bevisføring, blant annet fordi jødene og studentene befant seg i helt ulike situasjoner. Mens jødene hadde flukt til Sverige som eneste utvei og kjempet for å få komme med på neste «eksport», dro mange studenter heller til slekt og venner på landet der de kunne leve som gårdsdrenger til krigen var over. Dette er altså ikke snakk om en «feil» i min bok. Dette er en sammenligning og fortolkning jeg er uenig i, og som ikke rokker ved mitt poeng.

Studentene som ble arrestert ble for øvrig sendt til «omskolering» i Tyskland, mens jødene ble sendt rett i døden.

Det andre eksempelet på «alvorlig, beviselig feil» gjelder ifølge forfatterne det jeg skriver om at Sønsteby stengte sin rute for jødiske flyktninger. Dette har de gått hardt ut med i en rekke medier og bedt meg dementere.

Utgangspunktet her er et arkivintervju med Sønsteby fra 1984. I et lengre parti av dette intervjuet spurte Ragnar Ulstein ham om en del meldinger sendt mellom Sønsteby og Stockholm (såkalte rapporter) og om en rekke saker relatert til den jødiske flukten. (Hendelsene på Halden-toget 22. oktober 1942, Feldman-saken, og grenseforholdene da massearrestasjonen av jødene begynte.) Blant de sakene Ulstein tar opp i dette partiet, er en rapport Sønsteby sendte til sin kontaktperson i Stockholm, Daniel Ring:

«Her er en rapport fra deg fra 26/10-1942 der du beklager sterkt at noen kvinner skal eksporteres til Sverige til sine familier. Du bebreider kvinnene, det er uhyre farlig og vanskelig, stor fare for å bli tatt. Mulighetene for å eksportere må reserveres til de som er i fare?»

Sønsteby svarer ja, og forklarer at det er ruta over Kongsvinger det her er snakk om, en rute han så på som livsviktig for sin virksomhet.

Jeg etterlyste naturlig nok denne rapporten i Hjemmefrontmuseets arkiv da jeg jobbet med boka mi, og fikk beskjed om at den ikke var bevart. Men jeg fant ut at en mindre gruppe jødiske kvinner flyktet over Kongsvinger i dagene rett før dette telegrammet ble sendt. Ut fra det, ut fra andre utsagn fra Sønsteby og ut fra konteksten i Ulsteins intervju sluttet jeg altså at denne rapporten handlet om jødiske flyktninger.

Nå har Hjemmefrontmuseet funnet fram Sønstebys rapporter i sitt arkiv, de er ifølge forfatterne «lett tilgjengelige». Kanskje jeg og museet misforsto hverandre. Uansett viser det seg at akkurat denne rapporten handler om noen ikke-jødiske sivilister som Sønsteby ikke synes har rimelig grunn til å flykte. Ergo har jeg vel tatt helt feil?

Men, nei. Så enkelt er det ikke.

I en annet rapport, som Ulstein åpenbart har hatt med seg til intervjuet, handler det nemlig eksplisitt om jødiske flyktninger. Det er en rapport sendt kort tid etterpå, 4. november 1942, fra Daniel Ring til Sønsteby. Dette er ett nytt, aldri publisert dokument, som forfatterne legger fram for å vise at jeg har feil kildehenvisning. Her skriver Ring blant annet følgende:

«Ruta er vistnokk forsåvidt sikker nokk [sic], men vi må gjøre alt for å forhindre at den slags folk går over K. Hvis nogen av dem skulde bli tatt der, vil det oplagt bli meget streng vakt i strøket hvor våre ruter går og det er jo ikke vi videre tjent med. La henne forstå at vi gjerne vil hjelpe henne og hennes frender, det er jo nu mere enn vanlig stor synd på dem, men send disse folk med ruter i helt andre strøk og la andre folk stelle med det. Ta ikke du nogen unødig risiko på den slags.»

Jeg skal selvsagt endre denne kildehenvisningen i min bok. Men slik jeg ser det, rokker det ikke ved konklusjonen: Sønstebys rute ble stengt for jøder, på et kritisk tidspunkt, rett etter massearrestasjonen av jødiske menn 26. oktober, mens hundrevis av jøder desperat søkte en vei ut av landet.

Det var jo nettopp denne tilnærmingen som bidro til at fluktmulighetene for jøder var så magre, at det var så mange som tenkte «la andre folk stelle med det». I et annet intervju med Ulstein var for øvrig Sønsteby helt åpenhjertig om hvorfor han prioriterte som han gjorde når det gjaldt jødenes flukt: «Vi skulle slåss. Vi skulle ikke hjelpe folk. Vi skulle lage noe positivt ut av frigjøringen av Norge. Så vi kom ikke særlig borti dette og fant det ikke riktig heller å gjøre det.»

Dette funnet av Daniel Ring-rapporten er både interessant og viktig, og styrker mine funn om at jødenes akutte og unike situasjon ikke ble ansett som et anliggende for sentrale motstandsfolk. Det var en «unødig risiko», for å si det med Ring.

Til slutt en nødvendig påpekning, som jeg også skrev i «Hva visste Hjemmefronten?»: Å kikke nærmere på hva ledende motstandsmenn som Sønsteby, Gjelsvik og Brodersen gjorde, handler ikke om å fordømme dem. Heller ikke de andre ubekvemme funnene jeg har lagt fram, handler om å felle moralske dommer over datidas mennesker, ut fra nåtidas forståelse.

Det handler om å forstå at forutsetningene for at jødeutryddelsen, fra nazistenes perspektiv, ble så usedvanlig vellykket i Norge. Graden av hjelp og sympati fra majoritetsbefolkningen, og graden av aktiv støtte fra nazismens motstandere, er en forutsetning det både er legitimt og høyst relevant å undersøke. Slike ærlige undersøkelser er kommet mye lenger i andre land, som Danmark, Nederland og Polen, også der med store kontroverser.

Min bok er ikke et hissig anklageskrift. Den er et rolig, ganske tørt, forsøk på å kartlegge sider ved Holocaust-forskningen vi ennå ikke har beskjeftiget oss med i Norge. Verken mer eller mindre. Og i utforskningen av dette emnet kunne Berggren, Bruland, Tangestuen og jeg ha vært allierte. Det er uforståelig for meg at de heller velger å lete etter feil.