I et forsøk på å forklare det voldspotensialet som ligger i Muhammed-karikaturer, treffer forfatterne av teksten «Karikaturer – en psykoanalyse» («Klassekampen» 24. oktober) et kjernepunkt som mange overser. Det dreier seg om det gudsbildet som den enkelte troende bærer med seg, og som ifølge forfatterne så å si opprettholder den troende som hel person. Psykologen og filosofen kaller gudsbildet for et internalisert selvobjekt. Trues dette gjennom hån, blasfemi og krenkelse, er det som om personen selv trues. Det forklarer, psykologisk sett, hvorfor muslimer kan ty til vold mot slike uttrykk. At Koranen, sharia, lovene og tradisjonen pålegger enhver muslim, som en religiøs plikt, å straffe med døden den som fornærmer profeten, gjør årsaksforholdet klarere, noe forfatterne ikke nevner. At det samme ikke skjer i andre religioner, skyldes nettopp fravær av slike uttalte plikter, samt at slikt ikke kan finne næring i det personlighetsformende gudsbildet, jamfør den forhånede, men tilgivende gud i Kristi skikkelse i kristendommen og den gud som åpner for opposisjon og diskusjon med sine barn i jødedommen, selvobjekter for troende i sammenlignbare monoteistiske religioner.
Karikaturtegninger i et psykoanalytisk perspektiv
DebattMuhammedkarikaturer