Det var en selsom dag forrige vinter, da vi ble bedt med på en workshop for barn. Tema: hav og plast. Arrangørene drev med strandrydding – og gjorde åpenbart en fantastisk innsats. Men formidlingen av dette overfor barna besto i at de helte masse plastsøppel utover gulvet, så barna kunne lage kunst av det. Ungene grov hendene inn i massen av bruskorker, ødelagte plastbøtter, taustumper og skosåler, pusla sammen drager og smilefjes. Da jeg oppdaget at ungen min satt med en skitten neglebørste i munnen, tok jeg henne under armen og løp, det er synd man ikke kan drikke Antibac.