Jeg har ikke levd på en jordklode hvor månen var utenfor rekkevidde, hvor den bare hang der oppe full av mystikk og lovnad. Da jeg ble født, syv år etter månelandingen, var den allerede erobret og forkastet av stormaktene, redusert til en bonde i et spill hvor den tidligere var den uforutsigbare springeren, eller til og med dronningen. At månen hadde mistet sin strategiske betydning gjorde selvfølgelig ikke at den ble glemt i menneskenes fantasi, kunst eller økonomi. Den endret bare symbolinnhold – fra å være guddom og final frontier, til noe vi i beste fall kan utnytte som ressurs, eller bruke som springbrett for videre reiser og evolusjon. Skulle vi fortsette å begjære den, måtte den kanskje kunne skilte med verdifulle mineraler, huse mennesker på flukt fra en ødelagt planet, militære installasjoner, antenner, eller annet med økonomisk nytteverdi.