«Gigantene styrer – forfatterne taper», tordnet sju bestselgende forfattere i en VG-kronikk i forrige uke. I intervjuet som ble publisert ved siden av, tegnes et bilde av sju tapre penneknekter som løsriver seg fra eiesyke storforlag som «låser» dem til én strømmetjeneste. Forfatterne har nå sagt opp sine lydbokavtaler på eldre titler og «spilt inn lydbøkene på nytt» – i det som høres ut som en rein frigjøringsaksjon.

Er det ikke dét? Jo, delvis – for det er riktig at den manglende delingen av lydbøker reduserer strømmeinntektene til norske forfattere dramatisk. Men i VGs framstilling virker det som de sju forfatterne nå sitter på lydbokrettighetene selv. Det ville vært et besnærende grep, kanskje til inspirasjon for kolleger: Hvis en forfatter selv sitter på lydbokrettighetene, kan hun for en relativt billig penge leie seg inn i et studio, hyre en innleser eller lese inn bøkene selv – og selv sitte igjen med langt mer av inntektene.

«Å miste lydbokrettighetene til en konkurrent er katastrofalt»

Men det er ikke det som har skjedd. De sju forfatterne har slett ikke gjeninnspilt lydbøkene «selv». De har tatt med seg backlist-rettighetene til Petter Stordalens forlagshus Strawberry, som dermed øker sin lydbokportefølje med 82 titler, deriblant 21 bøker av Jørn Lier Horst og – antakelig – hele Neshov-serien til Anne B. Ragde, med unntak for de to siste romanene. Hos Strawberry vil forfatterne få omtrent like stor andel av strømmeinntektene som før, men forlagsandelen – som er mer enn dobbelt så høy – vil altså tilfalle Stordalen heller enn Lydbokforlagets eiere Aschehoug og Gyldendal.

At forfatterne selv overtok lydbokrettighetene, ville vært ille nok. Å miste dem til en konkurrent er katastrofalt. Derfor bør det ikke overraske om storforlagene går rettens vei for å stoppe dette flyttelasset.