Seksualitet: Line Baugstøs «Jeg er Leona» er best i de konkrete beskrivelsene.
Kaja Schjerven Mollerin
KONKRET: Line Baugstø.
FOTO: PERNILLE MARIE WALVIK
Line Baugstø
Jeg er Leona
Ungdomsroman
Aschehoug 220, 191 sider
Det fineste ved Line Baugstøs fortelling om Leona, er at den er så konkret. «Jeg er Leona» er andre bok om en ung jente som er født i en guttekropp. Som tittelen varsler, er en av handlingstrådene Leonas kamp for å komme til et sted i seg som er trygt nok til at hun kan si: Dette er meg. I forrige bok startet hun på ny skole, etter å ha blitt mobbet der hun bodde før. Nå har hun venner, men første år på ungdomsskolen er ingen spøk.
«En dialog er en kjede, eller en krans av fragmenter», skrev en mester i sjangeren, Friedrich Schlegel, på slutten av 1700-tallet. Schlegel etterlot seg tusenvis av fragmenter, en slags uavsluttet kortprosa, nær poesi, hvor delene, bruddstykkene, peker mot en helhet som aldri beskrives nærmere.
Olav V: En briljant arkivstudie, men leseren sitter igjen med en arkivkronprins.
Geir Pollen
TRONFØLGEREN: Olav med hunden Gyp. Kroningsfølget på besøk i Hjørundfjorden, 1906.
FOTO: MARGRETE SVENDSEN, DET KONGELIGE HOFFS FOTOARKIV
Tore Rem
Olav V. Den fremmede 1903–1940
Sakprosa
Cappelen Damm 2020. 618 sider
Fra 19. mai 1990 og til 17. januar 1991, Olav den femtes dødsdag, møtte majesteten jevnlig daværende stortingspresident Jo Benkow for å la seg intervjue om sitt liv. Samtalene skulle etter hvert fylle 16 lydkassetter, et enestående autentisk dokument som også blir viktig når Tore Rem et kvart århundre seinere setter seg fore å skrive en ny biografi om folkekongen. Hvert kapittel i «Olav V. Den fremmede. 1903–1940» avsluttes med korte sitater fra samtalene, som «en slags løpende kommentar på umuligheten av virkelig å skulle fange et liv i skrift,» som forfatteren selv sier i forordet. Utsagnet er allmenngyldig, men treffer Olav tyngre enn de fleste andre. For er det noe disse snuttene viser, så er det en mann som verken lyster eller evner å henge sin sjel utenpå vesten. I stedet framstår majesteten nærmest som demonstrativt unnvikende og litesigende, og det enorme arkivmaterialet som Rem ellers har hatt tilgang til, fyller bare i betinget grad tomrommene. Som helhet tegner det bildet av et menneske som skiller seg ut ikke i kraft av hva det selv er, men hva omgivelsene krever at det skal bli. Senere kan krigen saktens komme en stakkars biograf til unnsetning – det er planlagt to bind til – men å skulle skape en medrivende, sterk leseropplevelse av det livet som leves i foreliggende bind, er ingen udelt enkel oppgave.