Mens publikum på Black Box Teater finner plassene sine, blir det spilt litt ubestemmelige hornlyder. Lydene er dragende og abstrakte, men kan minne om et ødelagt posthorn eller kanskje et gjeterhorn. De er ikke mulig å plassere, men oppleves både varig og flyktig på samme tid. Denne følelsen forblir i meg gjennom forestillingen. Det er som om den viser fram en kontrast mellom det langvarige og det kortsiktige, nuet og evigheten. Lydene kan også ligne lydene et orkester lager når det varmer opp i forkant av konserter. Det ligger mye forventning i disse lydene. Hva har vi i vente?