Du kan bla til neste sideBla med piltastene

GRUVEOPPRØRET

GULLGRUVE: Halvannen times kjøring sør for Minsk ligger Belaruskali, som driver verdens største kaliumkarbonatgruve. De leverer råvarer til blant andre Yara International, og er en bærebjelke i den hviterussiske økonomien.

SKREMSLER: Da selv gruvearbeiderne gikk til streik, trodde mange president Aleksandr Lukasjenko var ferdig. Nå forsøker han å skremme dem tilbake til arbeidet.

Den morgenen han ble arrestert, hadde Anatoli Bokun akkurat vært på en time hos bedriftslegen.

Bokun er leder for streikekomiteen for gruvearbeiderne ved den hviterussiske industrigiganten Belaruskali, som holder til i Salihorsk, en liten by halvannen times kjøring sør for Minsk. Belaruskali er en av verdens største produsenter av pottaske (kaliumkarbonat).

Mandag morgen denne uka kjørte Bokun sammen med en kollega til legekontoret, der han skulle begynne en fjorten dagers behandling av lungene, som tilbys dem som jobber i gruvene der pottasken utvinnes.

– Vi var på vei til legen da vi så en sølvfarget bil med sotede ruter. Anatoli sa til meg at han hadde sett denne bussen under demonstrasjonene, forteller Pavel Sakalouski, en kollega som fulgte ham til legen den morgenen.

De brukte halvannen time på sykehuset, og var på vei over parkeringsplassen da en annen, fremmed bil stanset foran dem.

MERKEDE MENN: En arbeider ved Belaruskali viser fram bilder av ofre for tortur i fengslene. Det var særlig den brutale framgangsmåten til politiet som gjorde at de valgte å organisere seg til streik.

– Tre personer kom ut. De dyttet meg unna, viste et identifikasjonskort fra KGB og «tilbød» Anatoli å gå med dem. Han spurte hvorfor, og de sa at de bare trengte å få ham til å se på et dokument. Jeg tilbød meg å gi ham skyss, men ble uhøflig avvist, forteller Sakalouski da vi møter ham i lokalene til streikekomiteen i Salihorsk, seinere den samme dagen.

– De sa de trengte ham i tre minutter, og så tvang de ham inn i bilen. Jeg fulgte etter dem helt til politistasjonen. Etter femten minutter ringte han og sa at han var arrestert.

Taper egne rekker

Klassekampen hadde egentlig en avtale om å møte Bokun den ettermiddagen, og var på vei fra Minsk da vi fikk beskjed via lokale medier om at han var blitt pågrepet av politiet. Når vi kjører inn mot Salihorsk noen timer seinere, og passerer de gigantiske saltfjellene som er et avfallsprodukt av gruvedrifta, kommer en ny melding om at Bokun er dømt til 15 dagers fengsel for å ha organisert en uautorisert demonstrasjon.

De gjenværende medlemmene av streikekomiteen tar oss imot i et trangt, tett møblert rom i første etasje av en anonym boligblokk utenfor byen. Gardinene er trukket for, stoler og bord står plassert hulter til bulter rundt på gulvet, og på veggen henger et gigantisk, hvitt og rødt flagg.

– Beklager rotet. Det er på grunn av revolusjonen, sier en av de fire alvorlige mennene som sitter på stoler langs veggene.

Pavel Sakalouski

De frammøtte er alle arbeidere i gruvene ved Belaruskali, som er en bærebjelke i den hviterussiske økonomien. Fabrikken står alene for 15 prosent av verdensproduksjonen av pottaske, og leverer blant annet til Yara International. De statseide bedriftene i Hviterussland utgjør 70 prosent av økonomien i landet, og industriarbeiderne har lenge vært sett på som Lukasjenkos viktigste velgerbase og støttespillere.

Etter anklagene om juks i presidentvalget og den voldelige responsen fra myndighetene i dagene etterpå, har imidlertid også mange av disse sluttet seg til opprøret mot presidenten. Det har vært streiker og store protester ved flere av de største bedriftene.

– På tjue år kan jeg ikke huske at arbeidere har protestert på denne måten noen gang, sier Roman Jerasjenija, et annet medlem av streikekomiteen.

Mange tok tilslutningen fra industriarbeiderne som det første tegnet på at Lukasjenko var ferdig. Samtidig har myndighetene iverksatt en massiv kampanje mot streikeledere og de uavhengige fagorganiserte, i håp om å skremme dem tilbake til arbeidet.

Mindre støtte enn ventet

Når de fire gruvearbeiderne skal forklare hvorfor de begynte å protestere, nevner de både riggingen av presidentvalget, men kanskje først og fremst den brutale og vilkårlige politivolden i dagene etter, også her i Salihorsk.

På en skrivepult ligger det utskrifter av fotografier som viser kropper med merker etter svært grov tortur. De forteller at unge og gamle banket opp av sikkerhetsstyrkene, at folk ikke turte gå ute etter mørkets frambrudd.

«Beklager rotet. Det er på grunn av revolusjonen»

ANATOLI BOKUN, STREIKELEDER

– Lønningene her er noen av de høyeste i landet, og for våre skattepenger banker de opp barna våre, sier Jerasjenija.

Etter fire dager bestemte de seg for å ta grep, og gikk til streik. Samtidig begynte de å arrangere demonstrasjoner på torget. I to dager holdt de trykket oppe, men så begynte folk å falle fra.

– De truet og skremte dem som ikke ville jobbe, sier Aleksandr Novik, som er sjefen for streikekomiteen i første gruve.

«Den kula som kan drepe Lukasjenko, består av streiker, møter og protestmarsjer»

ALEKSANDER NOVIK, STREIKELEDER

Han mener delvis at truslene også virker fordi de jobber under et system basert på midlertidige kontrakter, som gjør det vanskelig for folk å ta risikoen.

– Salihorsk er en rik by, folk her er fornøyd og jeg forventet ikke mye støtte. Men støtta er faktisk enda mindre enn jeg ventet. Eldre kollegaer ringer meg og sier at «vi skammer oss, vi vet at du er der, og vi går på jobb. Vi er skamfulle for å se hverandre i øynene og for å se barna våre i øynene.» Og jeg sa til dem at «dere vet hva dere må gjøre». Men de har ikke det som trengs, sier han.

Satte i gang protester

Det finnes to typer fagforeninger i Hviterussland. De største er de statslojale, som også teller sjefene på fabrikkene blant sine medlemmer. I tillegg er det Hviterusslands uavhengige fagforening (BITU), som er medlem av det globale paraplyen Industriall. På kjemikaliefabrikken Azot, utenfor byen Grodno, i nærheten av grensa til Polen, jobber det 7000 mennesker, men bare 22 av dem er organisert i BITU, og det er derfor vanskelig å si hvor mye støtte de egentlig har.

Andreij Khanevitsj forteller at mange støtter fagforeningen i skjul, men at de blir presset av myndighetene til å holde seg unna.

Khanevitsj er lederen for BITU ved Azot. Han er en to meter høy kjempe av en mann, med blondt kort hår og kraftige never, er vokst opp i Grodno, og begynte å jobbe ved fabrikken i 1996. Han er i dag maskinoperatør for karbonittproduksjonen og bor med familien sin inne i byen.

I henhold til hviterussisk lov kan ikke fagforeningen involvere seg i politiske aksjoner. Derfor innkalte Khanevitsj til et møte etter de første protestene der det ble dannet en uavhengig streikekomité, ledet av en mann som heter Juri Ravova.

En full streik var ikke mulig å gjennomføre ved Azot. Isteden begynte de å arrangerte store protester i sentrum av byen. På en av protestene sier han at 28 mennesker ble arrestert, og fabrikksjefen sendte busser for å sende dem rett på arbeid når de slapp ut.

– Vi ble forsøkt skremt og truet. Spesielt Juri. En dag skulle han gå hjem etter nattskiftet, da en mann kom og sa at det var noen som ventet på ham. Juri forsto at han ville bli arrestert. Han var forberedt. Men da han kom ut, rørte de ham ikke, og dette gjorde ham enda mer skremt, for han forsto at de ville arrestere ham når ingen andre så det eller visste hvor han var. Da forsto han at han måtte gå under jorda, forteller Khanevitsj.

«For våre skattepenger banker de opp barna våre»

ROMAN JERASJENIJA, MEDLEM AV STREIKEKOMITÉ

Noen dager seinere forsvant han ut av landet, og har nå søkt politisk asyl i Polen.

Jobber «etter boka»

Nå har streikekomiteene skiftet strategi. Istedenfor full streik forsøker de å hindre produksjonen gjennom en metode som går ut på å «jobbe etter boka». I praksis betyr det å følge alle sikkerhetsinstruksjoner til punkt og prikke, og ikke jobbe før man sørger for at kravene er oppfylt.

– Tanken er å ikke finansiere volden, forklarer Liza Merliak.

Hun er internasjonal sekretær i BITU, en unge kvinne med lyse krøller og lilla hettegenser, som da vi møter henne, akkurat har sluppet ut av fengsel.

Kvelden i forveien hadde Merliak deltatt på en demonstrasjon i sentrum av Grodno. Det var bursdagen til president Aleksandr Lukasjenko, og over hele landet markerte folk sin misnøye med det de mener er juks ved presidentvalget 9. august, og den massive volden som ble tatt i bruk mot demonstrantene i etterkant.

Aleksandr Novik

Merliak var på vei hjem sammen med mannen sin og sin tre år gamle sønn, og hadde akkurat parkert utenfor huset, da hun ble anholdt av to sivilkledde politimenn.

– De behandlet meg litt røft, selvfølgelig. Det er jo politi, sier hun. Da vi ankommer, har hun vært fri i bare noen timer, og hun sitter bak en lav pult på fagforeningskontoret og fikler frustrert med en fremmed Iphone. Politiet konfiskerte hennes vanlige telefon, som hun bruker til å holde kontakt med et internasjonalt nettverk som strekker seg fra Japan til Oslo.

På veggen henger et flagg med logoen til den internasjonale paraplyen Industriall og en vennskapsvimpel fra tyske IG Metall, verdens største fagforening. Merliak har også hatt kontakt med Geir O. Sundbø, som er styremedlem i Yara og mangeårig tillitsvalgt i Herøya Arbeiderforening. Han har tidligere uttrykket bekymring for situasjonen.

– I Yara følger vi situasjonen tett, og har uttrykt vår bekymring for den generelle situasjonen, og for de streikende arbeidere ved JSC Belaruskali. Vi vil fortsette dialogen og tydeliggjøre for JSC Belaruskali at vi forventer en fredelig dialog med tillitsvalgte og arbeidere. Der er vi helt på linje med ledelsen i Yara, uttalte Sundbø til magasinet Fri fagbevegelse.

Et siste ultimatum

For øyeblikket virker det som om Lukasjenko har klart å ri av den verste streikebølgen. Om det skyldes at han fortsatt har støtte nok blant arbeiderne, eller om sikkerhetstjenesten har lyktes i å skremme dem, er vanskelig å si.

På streikekontoret i Salihorsk minnes de fortsatt det som skjedde tidligere i høst, da Lukasjenko dro for å tale til de ansatte ved MZKT, en fabrikk som produserer militære kjøretøyer. Det var dagen etter en av de største demonstrasjonene, og presidenten ville vise at han fortsatt hadde støtte fra arbeiderne. Isteden ble han buet ut av møtt med rop om å tre av.

DE UAVHENGIGE: Andrej Khanevitsj og Liza Merliak holder stand på kontoret til den uavhengige fagforeningen ved kjemikaliefabrikken Azot. Merliak ar akkurat sluppet ut etter tjue timer i fengsel.

«Jeg kommer ikke til å holde nytt valg før dere dreper meg», sa presidenten.

Dette sitatet har inspirert Aleksander Novik. Den 36 år gamle streikelederen ved første gruve har fortsatt ikke vært på jobb i gruvene siden streiken, fordi inngangskortet hans er blitt sperret. Han beveger seg aldri rundt uten tre-fire kamerater ved sin side, men han har ikke tenkt å gi seg.

– Den kula som kan drepe Lukasjenko, består av streiker, møter og protestmarsjer, og den er allerede på vei over Hviterussland, sier han.

– Og den vil treffe målet sitt.

BAKKESTYRKER: En tropp fra de hviterussiske sikkerhetsstyrkene beveger seg nedover Uavhengighetsgata etter at opprørspolitiet har jaget bort demonstrantene.
GULLGRUVE: Halvannen times kjøring sør for Minsk ligger Belaruskali, som driver verdens største kaliumkarbonatgruve. De leverer råvarer til blant andre Yara International, og er en bærebjelke i den hviterussiske økonomien.
UAKKREDITERT: Den hviterussiske journalisten Katarina Andreeva har til sammen blitt arrestert fem ganger i jobben i hjemlandet. Nylig ga hun også ut en bok om hvite­russere som kjemper i krigen Øst-Ukraina.
AVMÅLT: En mann roter i jorda i en landsby nord for Minsk. Han støtter ikke Aleksandr Lukasjenko, men har ikke tro på at opprøret vil forandre noen stor forandring.
Serie

Klassekampen i Hviterussland

Aleksandr Lukasjenko, som har sittet med makta i Hviterussland de siste 26 årene, hevder å ha vunnet valget 9. august med rundt 80 prosent av stemmene. I en reportasjeserie fra Hviterussland ser Klassekampen nærmere på opprøret etter valget.

Git: master, Env: production, Sanity: production