Mange legemiddelselskap og land kjemper for å komme først i kappløpet om koronavaksinen. Det står om livet, men også om makt og penger. I januar handlet det om tilgang til biologiske prøver og DNA-sekvensdata av viruset. Holdt Kina tilbake materiale? Ble data publisert så raskt som man kunne og burde?

Det underliggende temaet er at slike ressurser ikke behandles som et fellesgode, men som en vare. Grunnlaget for det finnes i FN-konvensjonen om biologisk mangfold, som regulerer tilgang til fysiske genressurser. Når FN-forhandlingene nå handler om muligheten for å regulere tilgang til data på samme måte, er det grunn til å rope varsko.

Konvensjonen om biologisk mangfold fra 1992 har tre mål: Bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig bruk av dets komponenter, og en rimelig og likeverdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genressurser. Sistnevnte mål om fordeling skulle etter planen oppnås gjennom et system for «Access and Benefit Sharing» (ABS) som forplikter kommersielle «brukere» av ressursene til å dele noe av profitten med «leverandørene».

Delingssystemet ble etablert som en reaksjon på økende privatisering av genmateriale gjennom patentering og andre immaterielle rettigheter. Konvensjonen la til grunn en FN-resolusjon fra 1991 som fastslo at genressursene ikke lenger var å anse som menneskehetens fellesarv, men at nasjonalstater har suverene rettigheter til genressursene fra sitt territorium. Dermed ble i prinsippet alt arvemateriale noe man kan eie: Om biologiske produkter kan patentbeskyttes, bør opprinnelseslandet for «råmaterialet» også ha en opphavsrett.

Det ble skapt store forventninger til hva land som var rike på biomangfold kunne tjene på delingssystemet. Et tidlig eksempel på en ABS-avtale var mellom medisinselskapet Merck og Costa Rica. Selskapet skulle betale en godtgjørelse av alle funn de gjorde i landet som endte med å bli kommersialisert. Biologisk mangfold skulle bli Costa Ricas olje.

«Det er ytterst få eksempler på vellykkede delingsavtaler.»

Det var ikke bare vi som studerte naturforvaltning på 90-tallet som fikk høre om «bioprospektering» og den uregulerte varianten «biopirateri». Filmen «Medisinmannen» med Sean Connery spredte fortellingen om regnskogens skattkammer til et stort publikum. Mange forskere, aktivister og diplomater omfavnet delingsavtalen som en god måte å adressere urettferdigheten i forholdet mellom de private aktørene som profitterer på biodiversitet og landene som har ansvaret for å forvalte den.

Hvordan gikk det? Det tok nesten 20 år fra konvensjonen trådte i kraft til medlemmene ble enige om den såkalte Nagoyaprotokollen fra 2010 som fastslo at ABS-avtaler skal inngås bilateralt som i tilfellet mellom Costa Rica og selskapet Merck. Men, modellen fungerte ikke i den virkelige verden. Genressurser oppfører seg ikke som en god vare. Eksempelet fra Costa Rica fislet ut i 2011 uten at noen betydelige kommersielle oppdagelser var gjort eller goder delt utover inngangsbilletten Merck hadde betalt da avtalen ble inngått med landet. Det er nemlig ytterst få eksempler på vellykkede bilaterale delingsavtaler. Heller enn å forkaste ordningen, forhandles det nå om såkalt digital sekvensinformasjon også skal inkluderes. Argumentet er at med dagens bioteknologi er det ikke nok å regulere tilgang til fysisk materiale, men at også genetiske data må inkluderes i ABS-systemet.

Flere land har faktisk allerede regulert tilgang til sekvensdata i sine ABS-lover. Diskusjonen har også blitt med videre i forhandlingene knyttet til andre FN-avtaler med ABS-system, blant annet pandemiberedskaps-rammeverket under WHO og plantetraktaten under FAO.

Koronapandemien setter viktigheten av vaksineforskning og -utvikling på spissen. Evolusjonen utfordrer ikke bare helsa vår direkte; helsa til matplantene trues også av stadig nye virus. Tilgang til genressurser over landegrensene er essensielt for å utvikle både vaksiner og nye plantesorter. I plantetraktaten har man klart å etablere et multilateralt delingssystem som i hovedsak fungerer godt for tilgang til genressurser. Men på det siste partsmøtet i november 2019 gikk forhandlinger om framtida til systemet i stå på grunn av dataspørsmålet. Blant de få forskerne som kjenner til disse FN-forhandlingene, er det stor bekymring knyttet til hvordan slik politisk regulering av data vil påvirke forskning som er viktig for å løse prekære miljø- og samfunnsproblemer.

Forskning på vaksiner og såfrø foregår i en ganske annen kontekst enn grunnforskning på biologisk mangfold. Big Pharma og Big Ag, multinasjonale selskaper som i mange tilfeller er store på både legemidler og såfrø, har dessuten svært stor innflytelse på spillereglene. Slike store selskaper havner i en blindsone for FN-avtalene om naturmangfoldet. Handelsavtaler og konkurranselovene som potensielt kunne regulert selskapene, har hverken helse, matsikkerhet eller miljø som formål. ABS-systemer utfordrer ikke denne makten, men hindrer i stedet tilgang til genressurser og tilhørende data som påvirker både offentlig og privat forskning for øvrig.

Det er ingen tvil om at rettferdig tilgang og fordeling er viktig, men det er på tide å tenke nytt om hvordan målet skal oppnås. Vi må ut av ABS-blindsporet. Forskningen må i større grad tas med på råd, både når norske myndigheter utformer sine posisjoner og i de internasjonale prosessene. I stedet for å behandle genressursene og informasjonen om dem som varer i et marked, bør man diskutere hvordan man kan regulere makten til de store selskapene og samtidig legge til rette for forskning og innovasjon.