På skolen snakket vi om at enkelte årvåkne lærere hadde «øyne i rævva», at man ikke kunne gjøre noe galt uten at de oppdaget det, selv om de sto med ryggen til. Selv om vi ikke mente dette bokstavelig, var dette et «faktum» som påvirket vår atferd, ubevisst.

Jeg vet ikke hva løvene i Botswana snakker om, men de endret i hvert fall atferd da noen kvegfarmere der, i samarbeid med forskere fra University of New South Wales, malte øyne på rumpa til noen grupper kyr. Poenget var å prøve ut en strategi som kunne begrense antallet kyr som ble drept av løver. Dette litt merkelige tiltaket viste seg å virke: Kyrne med påmalte øyne fikk gå i fred for løvene, i motsetning til deres mindre heldige kolleger, som ikke hadde fått øyne i rumpa.

Dette ble gjort som et vitenskapelig forsøk, og 683 kyr fra 14 flokker fikk påmalte øyne, mens 835 forble umalte, og 543 ble påmalt et kryss, for å sjekke om det var viktig at det var øyne, og ikke hva som helst, som ble malt på kyrnes bakpart. Resultatet var at ingen kyr med påmalte øyne ble angrepet, mens 15 uten maling ble tatt, pluss fire med påmalt kryss. Så det hjalp litt at det var noe rart med kyrne, men det hjalp mest at det så ut som de hadde øyne i rumpa. Løvene jager på dagtid, så det var åpenbart at synsinntrykket hadde hatt effekt.

Jeg ser deg

Forsøket minner om en type atferdsforsøk på mennesker som har blitt gjort flere steder, der man har hengt opp bilder av et vaktsomt øye, på steder der folk kan føle seg fristet til å gjøre noe upassende. Som å forsyne seg ekstra av et gode som er ment å komme mange til gode. Det har vist seg at folk faktisk justerer sin atferd i tråd med dette. Man føler seg overvåket, og oppfører seg deretter, selv om det bare er et bilde av et øye. I religiøse land er dette spesielt effektivt dersom det er «Guds øye» som ser deg.

Slik tenker nok ikke løvene i Botswana. De bryr seg ikke hva andre måtte synes, og har ingen guder. Forskerne tror det er fordi løvene helst vil komme overraskende på byttet, og øynene får dem til å tro at kyrne ser dem. Ethvert jaktforsøk tar mye energi, så løvene vil helst spare den energien til situasjoner der sjansen for utbytte er størst.

Det er selvsagt forskjeller på oss og løvene, fordi vi har helt forskjellige tilpasninger. Vi tenker gjerne at løver reagerer instinktivt, mens vi tenker oss om før vi gjør noe. Samtidig er våre handlinger ofte trigget av ubevisste impulser, og dette gjelder også i de nevnte forsøkene med «Guds øye» eller liknende. Det er ubevisste handlingsmønstre som utløses, mønstre vi følger automatisk fordi vi er sosiale vesener, og har slike responser innebygget i oss.

Fornuft og dulting

Det er slike handlingsmønstre atferdsforskere har jobbet med, dels med tanke på å bruke det i salg og markedsføring, men også for å få folk til å oppføre seg mer fornuftig og samfunnsgagnlig. Dette kalles «nudging» («dulting»), og det er Richard Thaler (som fikk Nobels økonomipris nylig) og hans kollega Cass Sunstein (som jeg nylig skrev om i en annen sammenheng) som har fremmet denne strategien. «Dulting» er blitt tatt i bruk av regjeringer i flere land, ikke minst i Storbritannia, der tidligere statsminister David Cameron satte ned et statlig utvalg som skulle komme med forslag til slike tiltak. Praksisen er også blitt kritisert for å være en utidig innblanding i folks liv.

«Det er ubevisste handlingsmønstre som utløses»

Utidig kan det sikkert være, selv om det aldri har vært snakk om noen tvang, bare forsiktige tiltak som skal gjøre det enklere for folk å gjøre fornuftige valg, endre «valgarktitekturen». Som å gjøre sykeforsikring automatisk dersom du ikke bevisst motsetter deg dette (i land som ikke har de nordiske velferdsordningene), noe som har økt andelen sykeforsikrede markant i flere land. Eller som vi har gjort her i landet i lang tid: å belaste usunne forbruksvarer som røyk, alkohol og søtsaker med ekstra avgifter. Da kjøper man gjerne litt mindre av disse, i hvert fall om man ikke bor nær svenskegrensen.

Atferd og koronastrategi

Hvorvidt «nudging» blir galt eller riktig, avhenger selvsagt av situasjonen. I år har vi vært i en situasjon der det kanskje kan forsvares at myndighetene forsøker å påvirke vår atferd. Jeg snakker selvfølgelig om atferd som fremmer eller hindrer smitte. Problemet har imidlertid vært at man ikke helt har visst hvordan koronaviruset oppfører seg, eller hvilke smittesituasjoner som er farligst. I en slik situasjon kan man vanskelig gi skråsikre råd, og kan risikere å måtte gå tilbake på disse rådene når forskerne finner ut at nei, det var visst ikke slik viruset smitter likevel.

I Norge har vi lite forskning og ekspertise på atferd generelt, ei heller på «nudging». Ville vi vært bedre rustet mot denne pandemien, når vi nå ser at nettopp menneskelig atferd (hvordan vi omgås hverandre, hvordan vi fester, hvor mye vi reiser på ferie til utlandet, og så videre) er i ferd med å bli noe av det mest kritiske for spredningen? Tja, det virker som politikernes pragmatiske tilnærming, med en forsøksvis strategi, har fungert bra så langt, i hvert fall om vi sammenlikner med situasjonen i andre land. Atferdsforskere kunne nok ha hjulpet, og vil kanskje gjøre det enda mer i fremtiden, når dette relativt nye forskningsfeltet får mer data og teori å bygge på. Men med dagens kunnskapsnivå hadde det kanskje ikke hjulpet så mye.

Frihetsfølelsen

Det pandemien imidlertid har vist oss (og vi er langt fra ferdige), er at menneskelig atferd, særlig i sosiale situasjoner, er et element som er vanskelig å forutsi, og der man godt kunne hatt litt flere kunnskaper og strategier i verktøykassen.

Problemet er å finne den riktige, nennsomme, måten å påvirke folks atferd på, i riktig retning. Men uten at det utfordrer folks frihetsfølelse i for stor grad – som vi har sett i en del «koronaopprør» i andre land. For dersom tiltakene oppleves som kontroll, kan vi få det atferdsforskerne kaller «politikkresistens»: at folk gjør det motsatte av hva de blir fortalt – på trass. Folk vil gjerne beholde i det minste en følelse av fritt valg. Vi er litt rare sånn.

Da er det enklere med løvene og kurumpene.