Tyvens bekjennelser

Husk: Avgrunnen mellom hukommelse og virkelighet blir synlig i en imponerende roman.

Even Teistung

Per Marius Weidner-Olsen

Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen

Roman

Forlaget Oktober 2020, 227 sider

Det er ikke for ingenting at mye av den aller sterkeste litteraturen er den som tar for seg erindringens irrganger. Gitt at vi, som Søren Kierkegaard skriver, lever livene våre forlengs, men forstår dem baklengs, er litteraturen et underlig velegnet redskap til å, om ikke faktisk forstå, så i det minste åpne for en glimtvis erkjennelse av hvem vi er, hva vi er, hvordan vi ble.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Anmeldelse

I krysspresset

Forventninger: Med små ironier og uten store fakter skriver Zeshan Shakar godt om selvforståelse, ambisjon og desillusjon.

Even Teistung

I EN BOBLE: Zeshan Shakars hovedperson forsøker å orientere seg i det norske byråkratiet. FOTO: TOM HENNING BRATLIE

Zeshan Shakar

Gul bok

Roman

Gyldendal, 2020, 287 sider

I et intervju her i avisa i forrige uke ble Zeshan Shakar stilt spørsmålet: «Hvem er det du representerer nå i den nye boka di?» Det forteller noe om hvilke forventninger som møter Shakars nye bok: det er forventa at den skal representere noen, slik debuten «Tante Ulrikkes vei» (2017) gjentatte ganger i anmeldelser ble tatt til inntekt for å «representere» både Stovner og hele Oslo øst; plutselig oppsto ideen om at vi nå «vet» hvordan det «er der». Men så enkelt er det ikke. Svaret? «Det veit jeg ikke, ass».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Anmeldelse

Litterær origami?

Fuglar og blomar: Gunnhild Øyehaug brettar og faldar fiksjonen i sine nyskapande noveller.

Eivind Myklebust

INGEN GRAVLAGDE HUNDER: Gunnhild Øyehaug forkastar novelle klisjeane. FOTO: ANNIKEN C. MOHR Anniken C. Mohr /klassekampen

Gunnhild Øyehaug

Vonde blomar

Noveller

Kolon forlag 2020, 102 sider

Det er nesten slik at eg vil byrje denne meldinga av Gunnhild Øyehaugs nye novellesamling med å protestere mot sjangernemninga «noveller». Eg har lært at noveller er korte, forteljande prosatekstar som oppfører seg nokolunde etter forventingane: Dei fortel om noko (oppdikta) i ei (ganske) konsentrert form og inneheld element som opnar for (meir eller mindre kreativ) fortolking. Og så må ein hund ligge gravlagd i hagen. Noveller eignar seg også godt i skuleverket: Dei er overkomeleg korte, oppfører seg føreseieleg og kan hjelpe til å lage gagns menneske av nokon og kvar. Øyehaug har sjølv skrive slike noveller, av det svært originale slaget, som ‘Liten knute’ frå «Knutar» (2004). Den har eg sjølv lagt på pultane til eit hundretals elevar i Osloskulen. Analysér og grei ut. Og, ja, den er på nynorsk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn