Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Midtøsten: Sjangeren har sine begrensninger, likevel har Odd Karsten Tveit skrevet ei nødvendig bok.

Aldri fred å få

AnmeldelseTore Linné Eriksen22. august 2020

GAZA, 1957: FN-tropper rykket inn i Gaza etter at Israel evakuerte landstripa i 1957. Her sees soldater og sivilbefolkning. FOTO: SVERRE A. BØRRETSEN, AKTUELL/NTB SCANPIX Sverre A. Børretzen

Odd Karsten Tveit

Midtøsten på 200 sider.

Sakprosa

Fra 1820 til i dag

Kagge Forlag 2020, 200 sider

Kagge Forlag har hatt stor suksess med 200-siders bøker av Frank Aarebrot om både norgeshistorie, USA og den andre verdenskrigen, der han med stor fortellerglede var tro mot fjernsynsforelesningenes litt slentrende og iblant anekdotiske stil. Det har skapt en egen sjanger på 200 sider med stor skrift og et mangfold av fotografier.

Husk: Avgrunnen mellom hukommelse og virkelighet blir synlig i en imponerende roman.

Tyvens bekjennelser

AnmeldelseEven Teistung22. august 2020

Per Marius Weidner-Olsen

Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen

Roman

Forlaget Oktober 2020, 227 sider

Det er ikke for ingenting at mye av den aller sterkeste litteraturen er den som tar for seg erindringens irrganger. Gitt at vi, som Søren Kierkegaard skriver, lever livene våre forlengs, men forstår dem baklengs, er litteraturen et underlig velegnet redskap til å, om ikke faktisk forstå, så i det minste åpne for en glimtvis erkjennelse av hvem vi er, hva vi er, hvordan vi ble.

Forventninger: Med små ironier og uten store fakter skriver Zeshan Shakar godt om selvforståelse, ambisjon og desillusjon.

I krysspresset

AnmeldelseEven Teistung22. august 2020

I EN BOBLE: Zeshan Shakars hovedperson forsøker å orientere seg i det norske byråkratiet. FOTO: TOM HENNING BRATLIE

Zeshan Shakar

Gul bok

Roman

Gyldendal, 2020, 287 sider

I et intervju her i avisa i forrige uke ble Zeshan Shakar stilt spørsmålet: «Hvem er det du representerer nå i den nye boka di?» Det forteller noe om hvilke forventninger som møter Shakars nye bok: det er forventa at den skal representere noen, slik debuten «Tante Ulrikkes vei» (2017) gjentatte ganger i anmeldelser ble tatt til inntekt for å «representere» både Stovner og hele Oslo øst; plutselig oppsto ideen om at vi nå «vet» hvordan det «er der». Men så enkelt er det ikke. Svaret? «Det veit jeg ikke, ass».