Bestselgende sakprosabøker faller helt utenfor i den norske bokpolitikken.
«Sakprosa» (eller «faglitteratur», som det også kalles) er en sekk med mye rart i, som bare har det til felles at den utgir seg for å ikke være oppdiktet, og dermed ikke nyter godt av tilskuddsordningene for det som heter «skjønnlitteratur». I noen tilfeller er grensene mellom disse to kategoriene vanskelig å forstå, som da Dag Solstad ga ut en bedriftshistorie som «roman». Hva skiller for eksempel Ketil Bjørnstads selvbiografiske serie fra andre selvbiografier?
