Da jeg var liten var «Karius og Baktus» min absolutte favorittbok. På den tiden, sent på syttitallet, tidlig åttitall (eller seilskutetiden som min noe yngre samboer kaller det) fantes jo videoutleie og det var lite jeg synes var mer stas enn å være med mamma til det magiske stedet for å leie nettopp «Karius og Baktus» på VHS. Den var fast innslag i alle mine bursdager fra jeg var fire-fem til litt lenger enn jeg vil innrømme. Jeg gråt like hardt hver gang vi kom til den delen av filmen der Karius og Baktus kjefter på tannlegen for å ødelegge huset deres. Karius blir så sint at han nesten sprekker. Baktus gråter en skvett. Nesten tomhendte står de der ved ei tann som er blitt slett og glatt. Alt de hadde bygd opp var borte. Så ender visa, som vi jo alle vet, med at de blir skylt ned i vasken og ut på det åpne hav. Jeg kan enda hente frem den fortvilte følelsen jeg kjente på av å se de to stakkars trollene seile av gårde på bøljan blå uten hus og heim.