I Gaute Brochmanns bok om nettbrett i skolen dukker Øystein Gilje opp som skoleforskeren som «ikke vet»:

Vil ha både brett og blokk

MELLOMPOSISJON: Pedagogikk-professor Øystein Gilje savner mer nyanserte beskrivelser fra alle de klasserommene hvor nettbrett, pc og Chromebook brukes side om side med trykte lære- og skrivebøker.

Skoleforsker mener Gaute Brochmann glemmer lærerne som snudde seg rundt under koronakrisa.

Hvor mye vet vi egentlig om bruken av nettbrett i skolen? Lite, skal vi tro Gaute Brochmanns nye bok «De digitale prøvekaninene», som Klassekampen omtalte i går.

Professor Øystein Gilje omtales i boka som en «nasjonalt ledende fagperson på digitalisering av norsk skole». Han blir også sitert på følgende uttalelse fra et internseminar i Kunnskapsdepartementet:

«Det vi vet, er at vi nesten ikke vet noe som helst om læringseffekten av digitale hjelpemidler i grunnskolen.»

– Dette var en spissformulert uttalelse, som ble sagt som en innledning til et lengre foredrag hvor jeg nyanserte påstanden, forklarer Gilje, som har «skrålest» boka på oppdrag fra Klassekampen.

Han opplever boka som en tekst hvor nyansene nettopp er fraværende.

– Det Brochmann etter min mening mangler, er mer nyanserte beskrivelser fra alle de klasserommene hvor nettbrett, pc og Chromebook brukes side om side med trykte lære- og skrivebøker.

– Grøftegraver-mentalitet

Gilje lurer på hvordan lærere som fint klarer å kombinere digital og analog skole, vil lese Brochmanns bok.

– Titusenvis av lærere løser en delvis digital skole på en glimrende måte. I boka får de aldri noen kred. Og hva med lærerne som kastet seg rundt i midten av mars og laget en digital koronaskole? Hvordan oppfatter de denne boka?

I boka konsentrerer Brochmann seg om bruken av nettbrett blant de minste elvene på barnetrinnet. Denne oppdelingen blir for lite tydelig, mener Gilje.

– Det er viktig å skille mellom bruk av digitale hjelpemidler i ungdomsskolen og videregående skole kontra på barnetrinnet. Brochmann er først tydelig på dette mot slutten av boka. Det blir for meg en uryddig argumentasjon.

«Skolens bruk av teknologi er i dag svært tradisjonell, ikke fornyende»

MARTE BLIKSTAD-BALAS, PROFESSOR VED UNIVERSITET I OSLO

Gilje ønsker egentlig å innta en mellomposisjon i debatten om nettbrett i skolen.

– Jeg er enig med at feltet har vært preget av en polarisert grøftegraver-mentalitet, og at noen av forskningsmiljøene, som nedlagte Senter for IKT i utdanningen, var for lite opptatt av fag og skole.

– Men du ønsker andre premisser enn Brochmann?

– I en debatt om IKT i skolen bør premissene handle om nyanser som alder på elevene, bruk i ulike fag og forskjellige typer teknologi. Det er forskjell på en Apple- og en Microsoft-skole. Har du ikke med nyansene, får du ikke en nøkternt undersøkende bok.

Etterlyser begrunnelse

Marte Blikstad-Balas, professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo, forsker på bruken av digital teknologi i den norske skolen.

Hun er enig med Gaute Brochmann i at den pedagogiske begrunnelsen for bruken av nettbrett i skolen ofte er fraværende.

– Lærere og skoleledere må svare for hvorfor nettbrett brukes akkurat i det ene kvarteret i klasserommet. Det finnes entusiastiske lærere som vet nøyaktig hva de gjør digitalt, men også det motsatte.

Blikstad-Balas har sett på bruk av digital teknologi i norsktimer på åttende trinn – programmer som Word og Powerpoint ble mest brukt.

– Powerpoint er jo bare en digitalisert overhead. Det kan være helt fint noen ganger, men dette er ikke innovativ bruk av teknologi. Det er langt unna «hypen» om at klasserommet skal fylles med morsomt, intuitivt og adaptivt samarbeid. Skolens bruk av teknologi er i dag svært tradisjonell, ikke fornyende.

Forbinder skjerm med show

En utfordringen med nettbrett er at barna også bruker dem privat, men da til å spille spill og se på tv, påpeker Blikstad-Balas.

– Brochmann har rett i at barna kan brukergrensesnittet til en Ipad fra tidlig alder. Utfordringen er at elevene ser brettet som en inngang til underholdning, mens skolene ser det som et faglig verktøy. Her kommer det «digitale klasseskillet» inn hvor noen barn ikke vil klare å skille de to bruksområdene. Det bør ikke være tilfeldig hva slags digital kompetanse elevene får.

– For polarisert

Også Anne Mangen ved Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking i Stavanger etterlyser nyanser i debatten. Hun innrømmer at forskningsmiljøene kan bli bedre.

– Det er lite fruktbart med en polarisert debatt. Vi forskere kunne hatt godt av mer tverrfaglig samarbeid.

Hun deler forskningen på feltet i to retninger: Én kvalitativ retning hvor man i spørreskjema spør elever og lærere om opplevelsen av undervisning med nettbrett, og en mer forsøksbasert retning hvor man reelt tester ut ulik bruk og prøver å måle effekten på læring og leseforståelse.

Mangen sorterer selv i sistnevnte kategori.

– Man skulle jo tro nettbrett ble innført fordi man ønsket en positiv læringseffekt. Jeg er sånn sett enig med Brochmann i at det er påfallende at man implementerer en teknologi uten å være særlig interessert i effekten.

Kort oppsummert viser dagens forskning at spesielt lesing av lengre tekster er vanskeligere digitalt. Som leser får man skjermen fortere «imot deg», sier Mangen.

– Det koster mer å opprettholde konsentrasjonen på en skjerm. Samtidig vet vi fra siste Pisa-undersøkelse at barn og unge leser færre lengre tekster. Det er alvorlig med tanke på at denne lesingen fremmer andre akademiske ferdigheter.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene