Det var taperlanda fra pandemi-kampen som sist helg vant dragkampen innad i EU. Det sikra Angela Merkel ved å sørge for at EU for første gang ble den «overføringsunionen» som hun i alle år hadde lovet tyske velgere sine å bekjempe. Tyske penger skulle aldri sendes til land som ikke holdt orden på egen økonomi.

Det som provoserer mest i land som ble hardt ramma av finans- og gjeldskrisa etter 2008, er at det er Tyskland som i overveldende grad har dratt fordelene av fellesvalutaen til EU. Det var også Tyskland som sto fram som vinner etter de kriseåra som endte med nød og fortvilelse i så mange andre EU-land.

Det siste året har korona-påkjenningene ramma europeiske land så ulikt at det kan oppstå nye, varige motsetninger på tvers av de grensene som EU ville overse. Det var derfor nødvendig at den innbitte hovedkampen på EU sitt toppmøte i Brussel sist helg kunne feires som et kompromiss.

De 27 regjeringssjefene ble til slutt enige om ei støttepakke på 750 milliarder euro der 390 milliarder euro skal fordeles ut fra hvor store skader pandemien har påført arbeidslivet i det enkelte landet. I tillegg skal 360 milliarder euro gis som lån.

EU-kommisjonen hadde foreslått at mer av støttepakka, 500 milliarder euro, skulle fordeles direkte og 250 milliarder som lån. Fem regjeringer fra Nederland, Østerrike, Sverige, Danmark og Finland land gikk hardt ut for å gi det meste av støtten som lån, men fikk 22 regjeringer mot seg fra land med et samla folketall ti ganger så stort.

I andre sammenhenger ville Tyskland stått sammen med denne utsøkte flokken av rike og kanskje sjølgode land fra nord i EU. Men Angela Merkel innså at tilliten og samholdet innad i EU kunne knuses uopprettelig hvis Tyskland gikk sammen med dette rike mindretallet. Men det er på ingen måte opplagt at Angela Merkel ville hatt et flertall i den tyske Forbundsdagen på sin side hvis den var blitt spurt.

Angela Merkel har helt til det siste hatt som sitt politiske varemerke at EU ikke skal være noen «overføringsunion»: Ingen EU-land skal overføre penger til andre medlemsland om knipa der er aldri så stor. Alle skal greie seg sjøl. Det fikk grekerne oppleve.

Bakgrunnen for rolleskiftet til Angela Merkel er dramatisk nok for utviklingen i EU: Det er Tyskland som i overveldende grad har trukket de fleste fordelene ved valutaunionen både før finanskrisa i 2008 og særlig etter krisa. Det som gjør det dramatisk for samarbeidet i EU: det var fordeler på bekostning av andre land i EU.

Fra starten fikk Tyskland en euro som var mindre sterk enn D-marken ville ha vært. De fleste andre land, og særlig Hellas, Portugal, Spania og Italia fikk derimot en euro som var alt for sterk for det de hadde av konkurranseutsatt næringsliv.

«Bakgrunnen for rolleskiftet til Angela Merkel er dramatisk nok for utviklingen i EU»

En tysk statsbank, Förderbank KfW, har regna ut at hvis D-marken hadde fortsatt som tysk valuta, ville eksporten fra Tyskland blitt redusert med 50-60 milliarder euro bare i løpet av to år – i 2010 og 2011. Samtidig ville valutaene i kriselanda ha sunket i verdi og gjort næringslivet der mer i stand til å tåle konkurransen fra Tyskland.

For EU har det utvikla seg langt hardere motsetninger mellom ulike fløyer av EU-land. I en felles uttalelse i mars 2018 advarte finansministrene i åtte EU-land mot å utvikle EU i retning av stadig sterkere økonomisk integrasjon. Tvert imot måtte beslutningsmakt føres tilbake til medlemsstatene.

Bak uttalelsen sto de sju finansministrene i den såkalte «Hansaligaen» pluss den irske finansministeren. Hansa-ligaen omfatter Nederland, de tre nordiske EU-medlemmene og de tre baltiske statene.

Finansministrene i Østerrike, Belgia, Luxemburg og Malta slutta seg noen måneder seinere til dette hovedbudskapet. De åtte ble dermed tolv, og sammen med de fire Visegrad-statene (Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn) har 16 EU-regjeringer krevd at det må bli slutt på ytterligere økonomisk integrasjon.

Fordelingen av de 750 milliardene var ikke det eneste som ble diskutert på toppmøtet i Brussel. De 27 regjeringssjefene brukte mye av tida på å få vedtatt et langtidsbudsjett på litt over én billion euro, altså over ett tusen milliarder euro for perioden 2021–2027. Denne gang endte det med at utgiftene ble dreid kraftig fra regionalstøtte og jordbruk over til militært forsvar og tiltak for å sikre at asylsøkere og andre flyktninger blir holdt på avstand. Det ble det debatt om – på kryss og tvers.

Det som utløste mest strid på møtet i Brussel, var rabattordningene knytta til den den årlige «kontingenten» som de 27 EU-regjeringene betaler til EU. Den første rabatten tvang britenes regjeringssjef Margaret Thatcher i gjennom i 1984 en av de mange gangene hun måtte godta noe hun ikke likte. Det er mange som vil ha slutt på rabattordningene, mest fordi de forsurer samarbeidsklimaet så ofte og unødvendig.

Det går kanskje slik at toppmøtet sist helg viser et EU på vei mot noe som kan forstås som «mer makt til EU». Samtidig er det aller øverste styringsorganet, EU-rådet der regjeringssjefene møtes, også stedet der et uoversiktlig kaos av motsetninger skal forlikes, og der hver eneste regjeringssjef i siste instans står ansvarlig overfor eget parlament og egne velgere.

Maktkampene i EU utspilles på mange arenaer. På noen av dem har konsernmakt større spillerom enn alt annet. Uenige regjeringssjefer kan være et sunnhetstegn og et faresignal. Kampen om hva EU skal utvikle seg til, er mer uviss enn før.

Det er mange slags sprengstoff i de utfordringene som EU står overfor, med flyktningkrisa, den økonomiske stagnasjonen, frykten for ny finanskrise, ei klimakrise som krever betydelige samfunnsendringer hvis det skal blir mulig å nå 2-gradersmålet, et arbeidsliv der belastningen på de mest sårbare skjerpes enten de er i jobb eller står i fare for å miste jobben.

Alt summerer seg til en samfunnsutvikling der avstanden opp til de styrende stadig øker – og der den politiske mistilliten kommer stadig klarere til uttrykk.