Ansvaret for helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens flyttes, tross kraftige faglige protester:
KONFLIKT: Behandlingstilbudet for personer med kjønnsinkongruens skal desentraliseres og gjøres lettere tilgjengelig. Endringen splitter både pasientorganisasjonene og fagmiljøet.
I slutten av juni la Helsedirektoratet fram en ny retningslinje for helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens. Endringen splitter både pasientorganisasjonene og fagmiljøet, og Folkehelseinstituttets (FHI) leder Camilla Stoltenberg har omtalt endringene som «uforsvarlige».
Nå advarer også pasientorganisasjonen Harry Benjamin ressurssenter mot endringen.
– Problemet er at disse endringene trumfes igjennom på tross av både våre og medisinfaglige råd. Den liberaliseringen som endringen innebærer har ikke nok grunnlag i eksisterende forskning. Forutsetningen for å gi behandling må jo være at man vet den fungerer, sier styremedlem Mikael Scott Bjerkeli i Harry Benjamin ressurssenter.
Kjønnsinkongruens innebærer en vedvarende opplevelse av at det kjønnet man ble tildelt ved fødselen ikke samsvarer med det kjønnet en selv opplever å tilhøre. Termen erstatter det som tidligere ble kalt kjønnsdysfori og har blitt behandlet i Norge siden 1950-tallet.
Mikael Scott Bjerkeli har selv gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Han frykter at de nye retningslinjene vil gjøre det for lett å igangsette irreversibel behandling av unge og advarer om at risikoen for feilbehandling vil øke betraktelig.
– Dette er rett og slett svært urovekkende, sier han.
Ifølge Bjerkeli vil retningslinja også føre til at behandling vil bli gitt til personer som er langt dårligere utreda enn i dag.
Formålet med den nye retningslinja er å sørge for at personer med kjønnsinkongruens skal få oppfylt sine pasientrettigheter og rett til medbestemmelse. Her legges det opp til at behandlingsansvaret, som i dag ligger under Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens, i stor grad skal overføres til regionale spesialisttjenester.
Helsedirektoratet mener selv at dette kun innebærer en omstrukturering av helsetilbudet, ikke en endring av det medisinske innholdet i tilbudet som gis.
Dette er både FHI og pasientorganisasjonen Harry Benjamin ressurssenter uenige i. De mener at retningslinja åpner opp for en liberalisering av dagens praksis, fordi behandlingen i større grad vil overlates til fastleger og private aktører.
Bjerkeli forteller at det de siste årene har vært en utvikling hvor stadig flere biologiske kvinner ønsker kjønnsbekreftende behandling, uten at det har skjedd en tilsvarende økning blant biologiske menn.
– Vi er nødt til å forske på hvorfor dette skjer. Vi kommer stadig oftere i kontakt med usikre ungdommer som ganske seint har begynt å lurte på om dette kanskje er riktig svar for dem. Kan noe av dette kanskje ha sosiale årsaker?
Bjerkeli peker på trange kjønnsroller som en mulig del av forklaringen.
– Mange unge kvinner opplever å falle utenfor den stereotype oppfatningen av hva en kvinne skal være. For noen som opplever mye motstand og usikkerhet kan kanskje kjønnsbekreftende behandling oppleves som et alternativ, uten at det er det beste for dem på lang sikt.
Han mener at det å peke på sosiale årsaker er svært kontroversielt, men spør seg:
– Hvorfor snakker vi om sosiale forhold og smitteeffekt i alle andre saker, mens det plutselig er uakseptabelt i diskusjonen om kjønnsinkongruens?
Bjerkeli påpeker at det er snakk om en sårbar gruppe med en klar overrepresentasjon av psykiske problemer. Derfor reagerer han på at det nå skal kunne startes behandling uten en psykiatrisk utredning.
Han mener det er viktig å undersøke hvorvidt ønsket om behandling kanskje kan ha bakenforliggende årsaker, før man starter en irreversibel behandling.
– Å være kjønnsinkongruent er vanskelig og kan selvfølgelig være årsak til psykiske problemer. Men det kan kanskje være omvendt også. Det er helsevesenets oppgave å forsikre seg om at behandlingen faktisk er til det beste for pasienten. Da må man kanskje stille noen tøffe spørsmål, selv om det kan oppleves invaderende.
På den andre siden av den betente striden står Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens (PKI) og Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI). De feirer den nye retningslinja som et stort gjennomslag.
Luca Dalen Espseth er rådgiver for spørsmål om kjønnsmangfold i FRI. Han er fornøyd med arbeidet som er gjort, både med tanke på hvilke parter som er involvert og løsningene som skisseres.
– Vi er enig i at tilbudet må desentraliseres, for folk må få helse- og behandlingshjelp nær der de bor. Men vi er ikke enige i desentralisering for enhver pris. Derfor er vi opptatt av at det må bygges opp kompetanse i regionene, sier han.
Han mener at behandlingstilbudet som i dag finnes i Oslo har blitt opplevd som mistenkeliggjørende og stigmatiserende. Det har ikke tillit blant pasientgruppa og derfor er endringen både viktig og riktig.
Mathilde Decaen er leder av PKI. Hun er ikke bekymret for at endringene vil innebære noen økning i antall feilbehandlinger. Snarere vil flere få den behandlingen de trenger og har krav på, mener hun.
– Når du er redd for at det blir overbehandling, er det to måter å tilnærme seg en sak. Det ene er å stole på folk og gi god informasjon, det andre er å ha mange krav. Vi mener det er best å stole på folk.
Decaen er også glad for at kravet om en psykiatrisk utredning forsvinner.
– Det er endelig blitt anerkjent at det å være transperson ikke er en psykisk lidelse, så da skal ikke det være nødvendig.
Hun mener det er en selvfølge at alle med psykiske problemer skal få god hjelp, men minner om at korrelasjon ikke er det samme som kausalitet, og legger til:
– Noe av grunnen til at mange har psykiske problemer, skyldes at vi behandles som dritt. Jeg vet ikke hvor mange artikler om trans som har kommet ut i sommer, og det er ikke de mest positive greiene. Det er ikke lett å leve i en verden som ser på oss som undermennesker.
