Den kommersielle omsorgsaktøren Baos har slått seg selv konkurs. Dette er en av mange som tilbyr kommersielt drevne omsorgsboliger innen psykisk omsorg. Ofte med pasienter med store og komplekse utfordringer. Tirsdag 7. juli kunne man lese i Klassekampen at en representant for Drammen kommune innrømmer «at det kan være utfordringer med å ha tjenester i privat regi.» Det er en erkjennelse jeg har ventet på lenge.

Jeg er en av de 26 såkalte konsulenter som har saksøkt en annen kommersiell omsorgsaktør, Stendi (tidligere Aleris). I all mediestøyen i forbindelse med denne rettssaken var kommunene, som i all hovedsak er de som kjøper tjenestene, påtakelig tause. Både før og etter rettssaken har jeg hatt kontakt med noen av kommunene som kjøper disse tjenestene og det jeg har fått høre er i all hovedsak det samme som representanten for Drammen kommune sier til Klassekampen: «Behovene i slike saker er ofte komplekse og de må vurderes opp mot kommunens tilgjengelige ressurser.»

I forbindelse med Baos sin konkurs kunne kommunen enkelt ha overtatt disse kommersielle ressursene som en ferdig pakke. De kunne dermed fått «tilgjengelige ressurser» med et pennestrøk. Hvorfor gjorde de ikke det? Er det mangel på evne eller mangel på vilje? Eller er det bare tafatthet? Evner ikke et ellers veldig kompetent personale i de kommunale administrasjonene å tenke utenfor vante tankemønstre? Evner de ikke å se muligheter når de byr seg? Hvor er barrierene? Er de ideologiske? Er de praktiske? Eller ligger de i at kommunens eksisterende personale ikke har kunnskapen og erfaringen som må til? Jeg kjenner både ledere og mange kolleger som har jobbet i både kommunal og kommersiell omsorg og gjort tilnærmet samme nytte. Hvorfor har ikke kommunene kunnet ansette disse ressursene når de har jobbet så å si på kommunens egen dørstokk?

Representanten for Drammen kommune sier også at: «Hvis kommunens tjenester ikke svarer til behovene, er privat omsorg et bedre og rimeligere alternativ.» Ja vel, men hvis de er rimeligere er det for eksempel fordi kommersielle gir lavere lønn og vesentlig lavere pensjon. Jo da, de gir tarifflønn, men den er lavere i privat sektor. Og pensjonen er vesentlig lavere i den private tariffen.

Man kan også gjøre det som Baos og Aleris ble saksøkt for: Bruke såkalte konsulenter. Da sparer de kommersielle, og altså indirekte kommunene, alle de sosiale kostnader ved å legge dem over på personalet. Sosiale kostnader utgjør 25–30 prosent, ifølge Nav sine hjemmesider. Kommune går altså bevisst utenom den norske modellen for å spare penger. Om de faktisk sparer er en annen sak.

«Er det ok for kommunen at personalets inntekt står på stedet hvil i ti år?»

Jeg har pratet med bestillere som sier at dette er en dyr løsning. Og jeg har til gode å se noen kost-nytte-analyse. Det har undret meg at verken involverte direktorater eller KS har gjort den typen regnestykker. Jeg har lest en god del evalueringsrapporter rundt samhandlingsreformer og bruk av kommersielle aktører, men har ikke funnet noe forsøk på kost-nytte-analyse.

Et annet aspekt som har undret meg er kommunenes manglende evne – eller vilje – til å følge opp kontraktene de skriver med de kommersielle aktørene. For eksempel krever kontraktene at lønnen til personalet reguleres i takt med lønnsvekst i bransjen. Som «konsulent» i Aleris hadde jeg en vekst i fakturert timepris på cirka seks prosent i løpet av ti år. Hadde jeg vært ansatt og fått lønn hadde den vært på 60 prosent, derav 20 prosent for å ta faglig utdanning. Aleris skummet altså mer enn 50 prosent av den kontraktfestede pris- og lønnsveksten som jeg skulle hatt. Men dette interesserer tydeligvis ikke kommunene. Nå er jo ikke fakturert inntekt det samme som lønn, må vite. Så da er det vel ok for kommunen at personalets inntekt står på stedet hvil i ti år?

Et annet sted i en kontrakt står det at «maksimalt 25 prosent av personalgruppen […] kan være konsulenter/selvstendig næringsdrivende.» I boligen jeg jobbet i var det, i flere år etter kontrakten, én ansatt av et personale på rundt 12. Denne kommunen klarte altså ikke å «opptre profesjonelt i oppfølgingen» Jeg er stygt redd for at det er et fåtall, om noen, av de kommunene som benytter kommersielle omsorgsaktører som klarer å opptre profesjonelt nok i sin oppfølging.

Hvis «kommunen opptrer profesjonelt», må det for eksempel bety å følge opp, altså føre tilsyn. Dette gjøres (nesten) ikke. En av mine kontakter i en bestiller-kommune er klar på at de ikke har ressurser til å følge opp. Selv har jeg opplevd to forhåndsannonserte tilsyn fra kommunen. På 13 år.

Kontraktene sier noe om oppfølging. Og her nevnes både kommunene selv, Helsetilsynet, Fylkesmannen, Branntilsyn og Arbeidstilsynet. Helsetilsynet følger kommersiell omsorg i svært liten grad og Arbeidstilsynet er tilsynelatende helt fraværende. Er dette profesjonelt? Mitt klare inntrykk etter å ha jobbet i bransjen i over 13 år er at verken kommunene eller tilsyn følger opp.

Er det mangel på (politisk) vilje, eller er det bare skrikende tafatthet?