En privatisert antirasisme gir ikke venstresida gode løsninger.
Facebook-feeden min fylles opp av hvite menn på venstresida som anklager antirasister for å være splittende. Debatten om «hvithet» og «hvite privilegier» har satt fart på mange tastaturer, og det kan se ut som agurktiden, som så mye annet, også er avlyst i år. Optimisten i meg mener dette egentlig dreier seg om en misforståelse.
Det er i dag allerede/bare fire år siden David Cameron gikk ut døra i Downing Street 10 for å holde sin siste tale som Storbritannias statsminister.
I løpet av denne våren ble vi ganske gode til å finne nye løsninger.
All slags frukt ble billig. Den kom i store mengder til Torvet og hopet seg opp der. Yngvar, den ti år gamle offiserssønnen, og kameratene hans derimot spekulerte i baissen. Så den dagen da all frukthandel ble strengt forbudt, hadde de et gedigent plommelager som de raskt fortærte. I lengre tid hadde avisene trykt nyheter om koleraepidemiens grusomme herjinger i utlandet, men den norske hovedstaden hadde blitt spart. Håpet var at en strengt gjennomført avsperring av byen skulle bli redningen. Dette mintes historikeren Yngvar Nielsen (1843–1916) femti år senere. Det er i «Kolerasommeren», det siste kapitlet i hans erindringsbok «Den gamle Gaard», som er gjengitt og parafrasert her.
Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Hanne Linn Skogvang og Muna Jibril skriver i Klassekampen mandager.