I dag er det en rekke franske filmskapere som tilsynelatende har bestemt seg for å gjøre én ting: å lage fransk film. Det må ikke forveksles med de fordomsfulle vrengebildene av den franske nybølgen, hvor man antar at det hele starter og slutter med én mann og én kvinne – mannen av den cerebrale, overtenkende sorten, kvinnen av den unnvikende og mystiske typen – sittende side om side i en symmetrisk seng i affektløs svart-hvitt, nippende til vin, teoremer og sin egen utilgjengelighet for «vanlige mennesker». Nybølgefilmene kom uansett fordommene i forkjøpet ved å radikalisere og spille ut regissørens bevissthet om seg selv og sitt eget produkt.