Jeg hører gjentatte ganger om folk som er i tiltak eller arbeidspraksis og ikke får fast jobb. Dette til tross for solid innsats uten lønn over lang tid. De fleste ledere jeg kjenner finner ut i løpet av kort tid hvorvidt noen fungerer i jobben eller ikke. Hvorfor er det så mange som trenger tre måneder (eller mer) for å finne ut om kandidaten er god nok?
Jeg tar meg i å lure på hvorfor enkelte store aktører får ha gratis arbeidskraft fra Nav i opptil seks måneder for så å si «det funka ikke så bra, vi må prøve noen andre»? Jeg erfarer at dette skjer systematisk over tid uten at det får konsekvenser. Det var aldri noen reell jobb i andre enden.
Hvem er jeg som sier dette? Jeg har bygget den bærekraftige arbeidsplassen Medarbeiderne sammen med folk med rusbakgrunn. Selskapet lønner i dag over 30 medarbeidere som holder seg rusfri og jobber hver uke.
Vi leverer proffe renholds- og flyttetjenester. På kundelista er både privatpersoner, eiendomsaktører, offentlige kontorer og større selskap som ser at folk med rusbakgrunn kan gjøre en like så god jobb som alle andre. Når rusen er en del av fortida, lar vi fortid være fortid.
Vi leverer også en kildesorteringstjeneste til over 3000 husstander i Stor-Oslo. I alle avdelinger er det folk med rusbakgrunn som gjør jobben. Mange av medarbeiderne har levd et liv inn og ut av rus, rusbehandling og tiltaksplasser i over 10, 20 og 30 (!) år før de fikk arbeidskontrakt.
Noen spør hvordan selskapet får folk med rusbakgrunn til å komme på jobb? Svaret er overraskende enkelt: å gi folk jobb. Kontrakt, arbeidstøy, nøkler, tillit og opplæring gjør at vi skjønner at vi er viktige og har et ansvar.
Medarbeiderne bryr seg ikke om hva du har gjort før; de har lyst til å se hva du kan gjøre og har tro på at du fikser jobben. Videre følger opplæring og en forventning om at alle skal bidra. Det forventes at du kommer til å gjøre feil i starten, men gjennom rutiner, opplæring og oppfølging følger kunnskap og erfaring slik at alle kan lære av feil og øke egen og felles kompetanse.
Videre understreker Medarbeiderne: «Verdien du skaper i møte med kunden, skaper nok verdi til å dekke lønna di, arbeidsgiveravgift, lønna til lederne, regnskapsføreren, bilene, kontoret og hele bøtteballetten. Til og med fredagsvafler og hyttetur er det du som har betalt.»
Det å gå fra å være en utfordring som skal løses til å være en problemløser og en ressurs, er i seg selv ganske magisk. Når en har opplevd seg selv som et samfunnsproblem i 15–20 år kan en arbeidskontrakt endre livet.
«Svaret er overraskende enkelt: gi folk jobb»
Nav bruker omtrent 7,5 milliarder kroner i året på ulike tiltak for å få folk i jobb. Mange av tiltakene innebærer et «tilbud om å jobbe», men sjeldent et faktisk jobbtilbud med kontrakt. Det er altfor ofte snakk om det som oppleves som «gratisarbeid», hvor Nav betaler «lønna» i form av arbeidsavklaringspenger.
Kan det tenkes at det å få et tilbud om å jobbe gratis kombinert med lave forventninger til prestasjon fører til at du presterer dårlig?
Når erfaringen er at du har blitt sett på som et problem av alle som skal hjelpe deg, er det tåredryppende å endelig få tillit og forventninger. Det gjør folk til veldig lojale arbeidstakere.
Våre erfaringer gjør det vanskelig å forstå hvorfor ikke flere av de 7,5 milliardene fra Nav brukes på å satse på virksomheter som har som mål å bli økonomisk bærekraftige.
Mange tror at Medarbeiderne er et tiltak som er finansiert av Nav, men det er selskapet som finansierer Nav. Selskapet bidro i 2019 med over fire millioner kroner til fellesskapet i personskatt, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift. Det er verdier skapt utelukkende av folk som har slutta med rus.
Heldigvis jobber krefter internt i Nav for at individuell jobbstøtte og ordinær ansettelse skal være metoden, ikke bare målet. Det burde være standarden.
Tiltaksplasser er selvfølgelig ikke alltid utnytting. For enkelte kan helt klart forskjellige former for arbeidspraksis være kompetansebyggende eller føre til jobb. Det er bare så synd at det motsatte altfor ofte er tilfelle.
