Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Med andre ord

Motsetningenes forening

Der velferdsstaten fram til 1960-åra var politisk felleseie, bar den seinere preg av kompromisser mellom motstridende ideer.

Anne Lise Ellingsæter, Aksel Hatland (tekst), Per Haave og Steinar Stjernø (tekst)
INN UNDER STATENS VINGER: Den norske velferdsstaten ble bygget kraftig ut etter 1960-tallet, og utgifter til blant annet barnehager økte kraftig. Her fra Røde Kors’ barnehage i Hamar i 1947, før barnehagene ble statens ansvar. FOTO: ANNO DOMKIRKEODDEN/DIGITALT MUSEUM

Velferdsstaten er blitt et nasjonalt symbol, omfavnet av alle politiske partier. Men det er vanskelig å forstå dagens velferdsstat, og hvorfor den oppfattes som en vellykket samfunnsmodell, uten kunnskap om hvordan den ble til. Her løfter vi fram to trekk ved utviklingen – vekst og kompromiss – etter folketrygdreformen i 1966, reformen som la grunnlaget for den nye velferdsstaten.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent