Koronafast var et ord allerede tidlig i mars. Mennesker satt fast; nordmenn i utlandet kom seg ikke hjem fra ferie og utvekslingsopphold. Varer satt fast; munnbind, kaffebønner og tekniske duppeditter var over natta blitt til rusk i vårt inntil nå så velsmurte, globale handelsmaskineri.

Likevel var det én industri som stakk seg ut da pandemien satte alt på pause: surrogatindustrien.

På rekke og rad, liggende i hver sin nyfødtkrybbe, kikket 46 babyer opp i taket på et hotellrom i Hotel Venice utenfor Kiev i slutten av april. Ukrainas største surrogatbyrå, Biotexcom, publiserte en video for å berolige sine internasjonale kunder – surrogatbarnas kontraktfestede mødre og fedre, gjerne kalt «tiltenkte foreldre».

– Sjefene våre ordner med videosamtaler. Så bekymre dere ikke, babyene deres er i gode hender, sa en av Biotexcoms pleiere til kameraet og betrygget kundene om at en barnelege fantes på plass.

Men bildene av pleiere iført sterile hansker og munnbind som bleieskiftet, badet og bysset en skokk gråtende babyer, vakte oppstandelse snarere enn trygghet. Klippet gikk verden rundt, samtidig som at antallet nyfødte steg fra 46 til 51 til 79. Innen begynnelsen av juni var antallet passert 100, bare hos Biotexcom, og advarslene om at det innen kort tid kunne stige til 1000, nådde ut til hele verden.

En filantrop løsner proppen

Mandag denne uka postet Biotexcom en ny film, dubbet til seks forskjellige språk. Den viser en minibuss med elleve spanske og argentinske par som klapper i takt; de er ferdig i karantene. For to uker siden kom de seg rundt innreiseforbudet og inn i Ukraina, da en ikke navngitt «filantrop betalte for flyreisa», ifølge Biotexcoms Youtube-kanal.

På Hotel Venice har selskapet invitert verdenspressa og stelt i stand en høytidelig seremoni. En operasanger framfører Spanias og Argentinas nasjonalsanger med full bravur før de små byltene overleveres én etter én. Denne gangen høres ingen gråt. Alle spedbarna på videoen er helt stille.

– Dette er en veldig god slutt på historien. Utrolig, sier en beveget Andrea Diez til pressekorpset, med surrogatsønnen Ignacio i armene.

Kanskje ble dette slutten på noen turbulente måneder for surrogatindustrien, og når reiserestriksjonene lettes, fortsetter alt som før. Men motstanderne ønsker seg en annen ende på visa: De vil ha forbud. Nylig krevde 200 kvinneorganisasjoner en «umiddelbar stenging av den reproduktive turismen» i et brev til Ukrainas president.

Ukrainas ombudsmann for barns rettigheter, Mykola Kuleba, krever også et forbud. På Facebook kaller han surrogati «handel med barn» og «utnytting av kvinner». En surrogatmor reduseres til «en rugemaskin uten rettigheter over sin egen kropp», mener han og siterer fra surrogatkontrakter. Det er pinlig at Ukraina, mener han, «er blitt en internasjonal nettbutikk for babyer».

Essensen i uttalelsene er på linje med konklusjonene FNs spesialrapportør for salg og seksuell utnyttelse av barn kom med i fjor, men oppfattes likevel av mange – ufrivillig barnløse, skeive, foreldre til surrogatbarn – som ekstremt provoserende. Kuleba skal nemlig også ha skrevet at det finnes eksempler på at barn tiltenkt gifte, heterofile par (de eneste som etter loven kan få surrogatibarn i Ukraina) har endt hos «homofile par og overgripere» – en kommentar som fikk mange til å steile. Hvorfor er surrogatidebatten så lett antennelig? Hva mener venstresida om det? Og surrogatmødrene selv? Hvorfor har Ukraina sett en surrogatibabyboom de siste årene?

Gode vekstvilkår

Ukraina har de siste årene blitt en toppdestinasjon for reproduktiv handel til en rimelig pris. Krigen i Øst-Ukraina, korrupsjon, uregulert økonomi og utbredt fattigdom utgjør en perfekt grobunn. Landet er også et av relativt få som i dag tillater kommersiell surrogati til utenlandske par, fra priser på rundt 250.000 kroner og opp. På toppen kommer generelle, globale trender: Fertilitetsnivåene synker, folk utsetter å få barn, og det er blitt vanskeligere å adoptere.

Ukrainas «surrogatiboom» tok av i 2015 da Thailand og India forbød praksisen. Hvor mange surrogatbarn som fødes der hvert år, vites ikke, men myndighetene mener det dreier seg om minst 2000. Barneombud Kuleba sier at «cirka 80 prosent» av de kommersielle svangerskapene er bestilt og betalt av utlendinger.

I Google-annonser og på sosiale medier viser industrien fram søte nyfødtbilder og patosfylte beretninger. Biotexcom reklamerer på sine nettsider for en VIP-pakke til 700.000 kroner, mens surrogatibyrået Tammuz Family, som tilbyr surrogati i Colombia, Georgia, Albania, USA og Ukraina, reklamerer for 30 prosent rabatt i de to sistnevnte landene under pandemien. Tammuz har også nett- og Facebook-sider på svensk, styrt fra et kontor i Stockholm og rettet mot skandinaviske kunder.

Klassekampen har vært i kontakt med nordmenn som har surrogatbarn eller planlegger å få det – men ingen som har vært i Ukraina. Til forskjell fra den svenske og amerikanske ambassaden i Kiev, vil ikke Utenriksdepartementet oppgi om den norske utenrikstjenesten har vært involvert. Men i en e-post bekrefter UD at de bistår nordmenn i surrogatisaker på lik linje med farskapssaker, og at Norge har «bidratt med informasjon og råd i den grad det har vært mulig» under pandemien. Når norske pass utstedes til nyfødte i utlandet, føres det ikke statistikk over hvor mange av dem som er surrogatbarn. Men 20 barn fikk norske pass på ambassaden i Kiev i løpet av fjoråret.

«Et helt annet type barn»

På telefon fra Kiev deler Olesia Pysarenko Solomina sine surrogatierfaringer med Klassekampen. Hun har ikke vært surrogatmor, men har på grunn av en autoimmun sykdom og etter legens anbefaling benyttet seg av en. Eller to, faktisk, som har resultert i to barn: Mikaela på drøyt et og et halvt år, og Miron som bare er to måneder gammel.

– Han ble født i karantene, sier Solomina, som var til stede under fødselen og beskriver minuttene etterpå som «det mest magiske øyeblikket» i sitt liv.

Solomina brukte sine egne egg og er dermed genetisk mor til begge barna. Hvem som skulle bære fram og føde dem, bestemte hun. Den siste surrogatmora fikk 16.000 dollar i betaling, mens den første tror hun endte med 13.000 euro av de 40.000 hun betalte til klinikken for «full pakke».

Den første surrogatmora møtte Solomina første gang under fødselen; en «veldig snill og enkel» trebarnsmor fra «en veldig liten by veldig langt unna Kiev».

– Jeg tror hun kom fra en svært konservativ familie. Hun var veldig redd for at naboene skulle få vite om det, minnes Solomina.

– Den andre surrogatmora hadde et ordentlig åpent sinn. Hun var rolig og kul og ville ha penger for å reise til Australia, sier Solomina om 29-åringen som hadde fire egne barn fra før.

– Hun var allerede eggdonor. For henne var dette et flott oppdrag. Hun ville hjelpe. Og siden hun er fertil, er det lett for henne å hjelpe med dette.

Historiene om surrogatmødre som risikerer liv og helse, eller ønsker å beholde barnet selv, er blitt mange. Seinest mandag siterte The Guardian den ukrainske kvinnen Liudmila som sa hun «ikke ville gi den bort» og gråt da hun overlot barnet i henhold til kontrakten. Stanislav Kutsenko i det ukrainske justisdepartementets sa til El País i 2018 at «rundt 40 til 50 kvinner i løpet av de siste to årene har kommet til oss og sagt de ønsker å beholde barnet. … [V]i må forklare dem at de ikke har noen rettigheter over babyen etter at de har født den».

En slik erfaring hadde ikke Solomina med «sine» surrogatmødre.

– Begge fortalte meg at denne graviditeten føltes helt uvanlig. De følte at dette absolutt ikke var deres barn.

To atskilte verdener

Det er en fortelling Kristin Engh Førde, postdoktor ved senter for tverrfaglig kjønnsforskning på Universitetet i Oslo, kjenner til. Hun har studert surrogati i India, som på tidlig 2000-tall opplevde enorm vekst.

– Surrogatene fikk forklart av klinikken at dette var et annet type barn, en medical baby laget av legene. «Du bare passer på det», var beskjeden, «men det er ikke ditt barn».

Samtidig snakket mange av surrogatmødrene om at erfaringen lignet et vanlig svangerskap. De fleste ble mer følelsesmessig knyttet til barnet enn de hadde trodd på forhånd.

– Jo mer gravide de ble, desto mer føltes det som da de gikk gravide med sine egne barn.

Under Førdes doktorgrad var surrogati for utlendinger fremdeles lov i India (forbudt siden 2015). Hennes forskning fant at surrogatene og de utenlandske foreldrene satt på to helt ulike historier.

– Foreldrene var veldig sikre på at dette var ok og gikk bra. De var verken spesielt naive eller moralsk korrumperte mennesker, de bare fikk ikke tak i surrogatmoras erfaringer.

De som bar fram og fødte barnet hadde derimot en annen fortelling.

– Dette var kvinner i veldig vanskelige økonomiske situasjoner, forteller Førde.

Men surrogatmødrene ble stort sett ikke «løftet ut av fattigdom».

– Livene deres ble veldig sjelden forandret på noen fundamental måte. Mange satt ett år etterpå og var like lutfattige som før.

Barnets utenlandske foreldre, derimot, fikk et helt nytt liv. Dette var vanskelig for mange surrogatmødre å godta.

Førdes forskning viser også at «veldig få av surrogatene snakket om dette som ‘kun en jobb som alle andre jobber’».

Og hvorvidt det er en jobb eller ei, er stridseplet i surrogatidebatten på venstresida – akkurat som i prostitusjonsspørsmålet.

Sophie Lewis, forfatter av boka «Full Surrogacy Now: Feminists Against Family» er overbevist om at det er en jobb på linje med andre typer arbeid. På telefon fra USA sier den britiske geografen, som gir seg selv merkelappen marxistisk feminist, at det beste for surrogatmødrene er at industrien endres innenifra.

– Jeg sier ikke «jippi» til all surrogati. Men som kommunist mener jeg at kampene må kjempes innenfra, fra arbeidernes standpunkt. Akkurat som i sexindustrien, sier Lewis.

Kriser som avkler

Det føles lenge siden nå, men for fem år siden oppsto en internasjonal surrogatidebatt som også var utløst av en krise. Da Nepal 25. april 2015 ble rammet av det kraftigste jordskjelvet på 80 år, ble kameralinsene rettet mot 26 surrogatbabyer og deres israelske kontraktfestede foreldre som befant seg midt i ruinene. Katastrofen, som drepte nær 9000 mennesker, blottla en industri som hadde gått under radaren. Da israelerne ble evakuert, ventet fremdeles over 100 surrogatmødre barn for israelske borgere. Det er fremdeles spørsmål rundt hvordan det gikk med noen av dem i skjelvet.

– Surrogatiforbudet som ble innført i Nepal kan sees som en direkte konsekvens av denne episoden, sier Førde.

Scenene fra katastrofen i Nepal var høydramatiske. Men bildene av de «koronafaste» babyene på Hotel Venice har utløst en liknende debatt.

Når surrogatiindustrien lammes av kriser, enten det er et jordskjelv eller en pandemi, melder det seg ett «fundamentalt og tilbakevendende spørsmål», sier Førde:

– Hører dette egentlig hjemme i markedet i det hele tatt?