Etter at politimenn i Minneapolis 25. mai pågrep afroamerikaneren George Floyd så hardhendt at han døde, har det oppstått store demonstrasjoner, opptøyer og eskalerende vandalisme. På den ene siden er protester og demonstrasjoner en forståelig reaksjon på stadig gjentakende politivold og systemisk rasisme, hvor den svarte delen av befolkningen får gjennomgå av politifolk uten at dette får konsekvenser. På den annen side kan man undres over at hele bydeler opplever opptøyer med både personskader og store materielle ødeleggelser som følge.

Den sosiologiske forklaringen på fenomenet, som jeg konsentrerer meg om her, vil vektlegge hvordan kollektiv atferd skiller seg sterkt fra alle deltakeres individuelle atferd og dermed føre til at brutale opptøyer oppstår selv der fredelige demonstranter dominerer i antall. I 2018 ble boken min «Hva er fellesskap» utgitt på Universitetsforlaget. Her beskriver jeg blant annet hvordan fellesskap som identifikasjon – samme sosiale klasse, lignende økonomisk situasjon, samme bakgrunn – legger grunnlaget for et handlende fellesskap som kan utløses av noe fra utsiden.

Det finnes flere eksempler. I de amerikanske Occupy-aksjonene i 2011 fant en arbeidsløs, tradisjonell arbeiderklasse – blue collar – og utdannede middelklassefolk – white collar – fellesskap i samme avmektige situasjon overfor finanseliten og campet sammen i protest.

Et slikt «maktesløshetens aksjonsfellesskap» ble også tydelig i demonstrasjoner i mange engelske byer, også i 2011. Men mens Occupy var en relativt rolig stillesittingsprotest, utviklet protestene i England seg til opptøyer og økende hærverk i mange byer. Eskaleringen framsto som uforståelige for mange, fordi ødeleggelsene syntes uten mål og mening. De gule vestenes mer nylige protester i Frankrike utviklet seg også til vold i mange situasjoner.

Hvorfor skjer dette?

I 1978 foreslo den amerikanske sosiologen Mark Granovetter at ulike deltakere i en demonstrasjon vil ha ulike terskler for å begå hærverk, og at enkelte demonstrasjoner lett vil kunne få noen «pøbler med på kjøpet», som kan skape et uforutsett nivå av «kollektivt eskalerende vold».

«Den første som knuser et vindu, lager en invitasjon.»

Den første demonstranten (av typen bråkebøtte eller pøbel) som for eksempel med lav terskel knuser et vindu, lager en form for invitasjon til deltakere med ørliten høyere terskel for et slikt lovbrudd og trer inn i et fellesskap av harme og avmakt: «Om én annen knuser et vindu, vil jeg også gjøre det!» Andre vil ha høyere terskler mot slik destruktiv atferd, men vil kunne hekte seg på og bidra til å skape en eskalerende kollektiv aggresjon: «Om fem–seks personer er i gang med knusing, så blir jeg med».

En slik tilnærming viser hvordan opptøyers destruktive kraft ikke er avhengig av en samstemt plan om vold og ødeleggelser, men vil kunne oppstå dersom ulike individuelle terskler for aggressiv atferd er noenlunde jevnt fordelt blant demonstrantene.

Når nivået av ødeleggelser eskalerer, vil politi, vektere og hus- og butikkeiere forsøke å kjempe mot demonstrantene og skape en ytre motstand som vil kunne skape et sterkere handlings- eller kampfellesskap mot en felles fiende. Da kan også de mer lovlydige demonstrantene (med høyest terskel mot vold) føle seg urettferdig behandlet av «øvrigheta» og tre inn i kampens hete.

En delt – om enn mangfoldig – opplevelse av maktesløshet og/eller urettferdighet er uansett involvert som en del av identifikasjonsfellesskapet. Dette kan være mangel på arbeid, utdanning og framtidsutsikter (som i England), økende sosiale forskjeller (som i Occupy eller hos De gule vestene) eller en tydelig systemisk rasisme i politibehandling (som nylig i Minneapolis). Til tross for destruktive tendenser finnes det en positiv opplevelse av fellesskap i slike aksjoner, ved at slike fellesskap av avmakt og harme oppleves som en siste sfære for sosial innlemmelse. At demonstrasjoner, aksjoner og opptøyer ikke virker, kan dermed være av underordnet betydning, fordi de likevel gir sosial mening: en opplevelse av fellesskap for deltakerne der og da.

Når president Trump truer med militære krefter, kan det føre til ytterligere eskalering i et allerede splittet USA. Og den opprinnelige protesten kan få mindre oppmerksomhet i et opprør uten ledelse og koordinering. I USA er det også ulike grupperinger med voldelige grunnholdninger – både fra politisk høyre- og venstreside – som benytter påbegynte demonstrasjoner for å utvikle konfliktene. Dette bidrar til langt flere deltakere med svært lav terskel for vold og vandalisme: Det er nettopp denne type atferd de er der for.

En sosiologisk tilnærming til eskalerende kollektive opptøyer og vandalisme kan selvsagt ikke forklare alt. Men den kan forklare hvorfor man ikke kan kategorisere aggressive demonstranter som terrorister og hvordan militant statlig motstand øker heller en senker opptøyenes styrke. I en videre sosiologisk forstand er det dessuten liten tvil om at den beste forebygging mot slike store protester må gjøres politisk, ved å forebygge sosiale ulikheter, økonomisk urettferdighet og systemisk rasisme.