Ufarlig: Elling leser Michel Houellebecq, men lar seg ikke inspirere.

Utvidelse av blindsonen

AnmeldelseBjørn Ivar Fyksen23. mai 2020

LESEREISE: Ingvar Ambjørnsen gir utløp for sin indre kåsør. FOTO: MARIE SJØVOLD

Hvordan går det når norsk litteraturs mest nevrotiske og ensomme romantiker møter europeisk litteraturs mest depressive og kyniske erotiker? Det går sånn passe.

Presist: Kjersti Rorgemoen skildrer det norske – innside og utside, mentalitet og landskap – i konsentrert prosa.

På museet

AnmeldelseTom Egil Hverven23. mai 2020

KORT OG GODT: Kjersti Rorgemoen bedriver et usedvanlig grundig språkarbeid. FOTO: TOM HENNING BRATLIE Foto: Tom Henning Bratlie

I omfang er Kjersti Rorgemoens tredje bok omtrent som de to forrige: Tynne greier, kunne man si, om man skulle være like direkte som hennes hovedpersoner. Kvinnelige fortellere skriver ordknapt veltalende i alle de tre bøkene, uten at man blir lei av stemmen. Rorgemoen debuterte med «Purkene snudde seg» (2009), deretter fulgte «Håpet og festen» (2015), en av de beste norske romanene det året.

Avhandlingen til Kari Løvaas tilbyr et

Sang for de dømte

KommentarTom Egil Hverven23. mai 2020

Den italienske filosofen Giorgio Agamben kalte i februar Italias tiltak mot korona-viruset for «frenetiske, irrasjonelle og totalt ubegrunnede» og startet dermed en internasjonal debatt. Unntakstilstandens omfang sto ikke i forhold til faren viruset utgjør, mente Agamben. Tvert imot så han tiltakene som en fortsettelse av suverene makters tendens til å bruke unntak som styringsform, med biopolitisk kontroll over befolkningen. I Neue Zürcher Zeitung (14. mai) fortsetter han med kritikk av medisinen, som ifølge Agamben er blitt en kult, en ny religion.