Han kom reisande eins ærend for å sjå ut gjennom vindauget i «Gift».
Solveig Aareskjold
KLASSEROM: Domkyrkja i Stavanger.
I femten år, frå 1978 til 1993, var eg tilsett som lektor i norsk og historie ved Stavanger katedralskole. Næraste nabo var domkyrkja, der døra stod open og eg kunne stikka innom med klassane mine kva tid eg ville. For det er mykje lettare å forstå mellomalderen når ein står under romanske steinbogar enn når ein les om han i ei bok.
Skulebygningen er nesten like historisk, og i tillegg litterær, for det rommet der Lille Marius i Alexander Kiellands «Gift» briljerte med latinsk grammatikk, er framleis i dagleg bruk. Ein gong eg stod oppe ved kateteret og greidde ut om Sovjetunionen, prøvde eg å skriva avisnamnet Pravda på tavla, men eg hadde ikkje lært leksa mi godt nok på førehand, og rota meg bort i dei kyrilliske bokstavane. Men rett før elevane på dei bakarste pultane fekk knipe meg på fersk gjerning, banka det på døra, og inn steig rektor saman med ein gjest.
Det var ein russisk litteraturprofessor som var komen eins ærend til Stavanger for å sjå ut gjennom det vindauget der skulegutane i «Gift» drøymer om å raida epletreet i rektorhagen. Sjølv om treet var hogge ned for lenge sidan, var vindauget enno det same, og her på heilag grunn kom alt han hadde lese, sterkare tilbake.
På tavla stod framleis det ufullførte Pravda. Før han gjekk, gjorde han det ferdig for meg med ein flott sving med krittstykket.
«Eg måtte få heile klassen over det to meter høge smijernsgjerdet»
Døra ut til rektorhagen var attspikra og i tillegg sperra av kopimaskinen. Så på fine forsommardagar, når elevane mine hadde greidd å tigga seg til utetime, måtte eg ta dei med ut i skulegarden, rundt hovudbygningen og inn i byparken, og deretter få heile klassen over det to meter høge smijernsgjerdet som hindra uvedkomande i å ta seg inn. Med sin lettfattelege symbolikk om å forsera alle hindringar for å nå inn til kunnskapens Eden verka denne gjerdeklyvinga svært stimulerande på både lærar og elevar.
Derfor var det ikkje utan vidare eit framsteg då byantikvaren melde frå om at det var forbode å sperra inngangar i verneverdige hus. Frå då av måtte me gå ut i hagen via ei dør som det ikkje hefta nokon mystikk med om ho var aldri så antikk.
Å gå inn i kulturarven saman med nye klassar kravde likevel at ein leitte seg fram til ein ny passasje kvar gong. Og berre ein ikkje gjorde som Dag Solstads Elias Rukla, som legg fram «Vildanden» som kateterføredrag i staden for å la elevane sjølve ta på seg rollene, kom ein alltid ut or det med djupare forståing av kva Ibsen eigentleg meinte.
Men ei av dei finaste litterære opplevingane hadde eg saman med ein brysk gamal realist som i ein lunsjpause fortalde at han var i gang med den rykande ferske «Rosens navn».
Han var den på lærarrommet som stod meg fjernast, i fag, alder og autoritet. No hadde han fått eit blidt og vakent drag i ansiktet. I dei følgjande vekene vandra me gjennom boka side om side. Plutseleg var eg inne i eit sinn med høg himmel og streif av solskin, ein hemmeleg hage som berre opna seg ved særskilde tilfelle.
Ikkje søtt, ikkje surt, ikkje bittert – men salt. Solveig Aareskjold skriv om det ho sjølv vil i Klassekampen kvar laurdag.
I 1876 bodde det 225 mennesker på øygruppa Hirsholmene. I dag er det bare én mann igjen:
Sally Frydenlund (tekst) og Sigrid Nygaard (foto)
MANNEN SOM ER EN ØY: En stor flokk hettemåker hekker i gresset bak fyrvokterboligen. De skriker og hyler kakofonisk, og hvis man ikke kan orker bråket, kan man ikke bo på øya. Jørgen Nielsen hører dem ikke lenger. Sigrid Nygaard
Det kan føles som om koronakrisa har tvunget oss vekk fra hverandre. Inn i våre egne små verdener og ut av hverandres. Og mens man sitter der aleine, kan ensomheten lett trenge seg på.
Men man trenger ikke være ensom bare fordi man tilbringer mye tid aleine. Det er Jørgen Nielsen et bevis på. Han har bodd helt aleine på en øy siden kona hans døde i 2014. Men selv om han er det mesteparten av året, føler han seg sjelden alene.
Nielsen griper tak i et tau og fortøyer ferja når den legger til ved moloen på Hirsholm – hovedøya i øygruppa Hirsholmene nordøst for Frederikshavn, helt nord i Danmark. Han nikker til Jonas Nielsen, som er medhjelper på båten.
– Nå, hva har han lurt dere til å tro på veien, spør Nielsen og legger opp til en vits han trolig har fortalt før:
– Halvparten av det han sier, er løgn, og resten har han funnet på selv, sier han, så ler de begge to.
Nielsen mangler fortennene. En dag like før jul falt de ut mens han spiste, og han kom uheldigvis til å svelge dem.
– Det er bare derfor jeg ikke smiler så mye, sier Nielsen, men egentlig smiler han nesten hele tida, og hullet etter de to tennene titter fram under den hvite barten igjen og igjen.
Han er brun i ansiktet og på hendene der rynkene ligger som små bølger. Et par gummistøvler stikker ut av dongeribuksene – han går aldri i annet på øya. Og han har alltid på seg en skyggelue, for fugleskitten faller som sommerregn fra himmelen. De hvite klattene er overalt. På stemorsblomstene, parasollene i Jørgen Nielsens hage, slynget opp på vinduene av vestavinden.
Måker med bursdagsfest
Det ligger fuglefjær i gresset over hele øya, som om de vokste opp sammen med løvetann og tusenfryd. Om våren hekker nesten 15.000 måker og terner på Hirsholm, og en stor flokk har slått seg ned i det visne gresset bak Nielsens hus. De er i full gang med å bygge rede og slåss om plassen i det høyeste gresset.
– Fuglene må man tåle, ellers kan man ikke bo her. Jeg hører dem ikke lenger, sier han og trekker på skuldrene.
For uvante ører er måkeskrikene øredøvende. Noen ganger høres det ut som om noen har tråkket på halen til en katt. Andre gang som lyden av en glidelås som blir trukket raskt opp. De sirkler over øya og lander på alle høye punkter. På en skorstein. På toppen av en parasoll. Eller på den høyeste steinen i et av steingjerdene som finnes over hele øya, for å vise hvor en tomt starter og en annen slutter.
– Vent her, sier Nielsen med et smil. Like etter kommer han tilbake med en panne i den ene hånda og en sleiv i den andre.
– Nå skal dere få se, lover han og småløper mot måkeflokken mens han slår på panna og setter i et Tarzan-aktig hyl. Med ett er himmelen svart av måker som flakser inn og ut mellom hverandre og skriker kakofonisk.
Det er to av måkene han har et spesielt forhold til – sildemåka Julius og svartbaken Rufus. Når de vender tilbake om våren, sitter de og venter på gjerdet foran døra hans hver eneste morgen.
– Jeg var med da de ble klekket. De ble ringmerket da de kom ut av egget, sier Nielsen.
SAMMEN, ALEINE: Da Bubi døde, bestemte Jørgen Nielsen seg for å bli på øya der hun er begravet. Han vil helst bli på øya rest av livet, men hvis han blir syk, kan det hende han må flytte til fastlandet. Sigrid Nygaard
Julius er den mest omgjengelige av de to. Han er så vant til øyas eneste faste beboer at han nesten lar seg klappe. Nielsen passer litt ekstra på ham.
– Hver morgen får han hardkokt egg, skrelt selvfølgelig, med litt bacon rundt. Da han kom tilbake første gang i år, fikk han røykelaks og hardkokt egg og tunfisk i olje. Og til fødselsdagen hans, den dagen han ble ringmerket, fikk han indrefilet med potetstappe og saus med sjampinjong på en stor tallerken pyntet med et lite flagg.
Sjampanje på kirkegården
Hirsholm er formet omtrent som fugleskitten som er overalt her. På Ørneberget, seks meter over havet, står fyret. Befolkningen her ute nådde toppen i 1876, med 225 innbyggere, og øya har hatt både skole og flere kroer. Gjennom de neste hundre årene flyttet folk, sakte, men sikkert. Da fyret ble automatisert i 1995, begynte det å gå raskt.
Jørgen Nielsen flyttet inn i den gamle fyrvokterboligen i 2004 sammen med sin kone, men han har vært her jevnlig gjennom hele livet. Onkelen hans var kaptein på postbåten i en periode, og faren hans hjalp til. Selv arbeidet han på øya som fyrvokter på 1980-tallet.
Lufta på sandstranda på øya smaker av salt. På sanden ligger tang i klaser og lukter av hav.
– Det var her jeg lærte å svømme, sier Nielsen.
– Broren min tok meg i den ene armen og fetteren min den andre, og så slepte de ut meg på dypet og slapp. Da kan du pinadø tro jeg satte i gang med hundesvømmingen.
Nielsen kjenner øya bedre enn noen andre, og når han går gjennom den lille byen som de 19 husene og kirka utgjør, peker han rundt og slynger ut navn:
– Det er Freddys hus, det er klokkerhuset, det er Geite-Peders hus.
Det knytter seg en historie til hver eneste murstein på øya. Det er historien om den svenske spritsmugleren som måtte gjemme seg for politiet i brønnen. Den om presten som ble drevet til vanvidd av måkene og måtte flytte fra øya. Den om den lesbiske båtbyggeren som holdt utkledningsfester og døde altfor ung. Og den om den gang fyrvokteren, i en ikke tilregnelig tilstand, holdt på å selge en av de to tyske bunkerne til kunstneren Jens Jørgen Thorsen.
– Det var et lite samfunn for seg selv her ute, og det har jo endret seg. Det var mange flere beboere den gangen, nå er det bare meg igjen, konstaterer han.
Bak stranda ligger en av øyas to kirkegårder. I det ene hjørnet ligger Bubi, med utsikt til havet, og det har hun gjort siden 2014, da Nielsen ble alene på øya. Han børster noen visne furunåler av gravstøtten.
– Det er gjort plass til navnet min under her.
Han går opp dit en gang i uka og snakker med henne. Om været, de fiskene han fanger, om oldebarna som danser for ham når han skyper med dem en gang imellom.
«Jeg har opplevd det jeg skal. Jeg har de minnene jeg skal ha, jeg skal ikke ha nye»
— JØRGEN NIELSEN
På nyttårsaften og på bursdagen hennes sitter han litt lenger. Da åpner han en flaske rosa sjampanje, skjenker opp i to glass og heller det ene ut over gravstøtten, en skål av gangen. Så setter han Elvis Presley på anlegget og skrur opp.
– Da kan det virkelig høres.
Egentlig likte Bubi klassisk musikk best. Hun ville på konsert på fastlandet, men det var ikke noe for Nielsen. For pompøst og kjedelig, synes han. Derfor kommer det Elvis på anlegget, «Blue Eyes Crying in the Rain».
– Den elsker jeg. Og hun likte den heldigvis bedre på sine gamle dager.
Jørgen Nielsen er ikke religiøs. Han har trodd på det han skal tro på, sier han. Men man trenger ikke være religiøs for å vite når man har funnet Paradis.
– Dette er verdens navle. Det er paradis på jord, sier han og slår ut med armene.
– Hvorfor?
– Ja, dumme spørsmål besvares dumt. Se deg omkring, kan du ikke se det?
Støyende stillhet
Kapteinen og ferjemannen er her fortsatt. De skal ikke tilbake før seinere på dagen, så de har gått i gang med å vaske fugleskitt av dørene til de offentlige toalettene på øya, som ligger ved siden av Nielsens hus.
– Du glemte den der, sier den fastboende og peker på en klatt med gummistøvelen.
– Det er med vilje, den må bare stå litt i bløtt. Du vet hvordan det er, Jørgen.
– Jo, jo. De har kommet nå, ternene.
– Ja, det var bra.
Fuglene flyr sørover igjen i oktober. Da blir det så stille på øya at det bråker.
– Om vinteren kan du høre motorsyklene på europaveien på fastlandet. Her er det helt stille. Det er ikke en lyd. Det er som om du står og drømmer. Når vi begynner å nærme oss februar, så savner jeg dem. Så begynner jeg å se inn over land etter dem.
Hvis ikke Nielsen hadde hørt om koronaviruset på tv, er det ikke sikkert han ville ha oppdaget at det fantes. Han har blandet litt hjemmelaget håndsprit av husholdningssprit, hydrogenperoksid og glyserol. Den er til gjestene som kommer, men ellers fortsetter hverdagen som den pleier.
Han rister på hodet av alle de som kjeder seg og trosser myndighetenes anbefalinger eller får barnevakt for å gå ut og drikke øl. Men han synes også litt synd på byfolket.
– Jeg har tidligere sagt at jeg ikke forstår de som ikke kan få tida til å gå. Den går jo helt av seg selv. Det er bare dumme mennesker som kjeder seg, har jeg tenkt. Men ved nærmere ettertanke kan jeg godt forstå at de inne i byen kan føle seg innesperret. De har ikke noen steder å gå, sier han.
Med lua i hånda
Det meste av året kan Jørgen Nielsen ta den lille ferja inn til fastlandet. Det tar tre kvarter. Det gjør han en gang imellom – besøker barna og handler. Men mellom desember og mars blir han på øya. I de tre månedene møter han nesten ingen, og han må leve av maten han har i fryseren.
– Jeg har vært til sjøs, så jeg er vant til å proviantere. Jeg liker det. I forrige uke laget jeg en svinestek jeg fant nede i fryseren. Til slutt var jeg nesten lei; da hadde jeg spist svinestek i fire dager.
Som ung var Nielsen i lære som baker, så av og til baker han også brød. Han har også vært fisker, vertshusbestyrer, soldat og jobbet på verftet i Frederikshavn. Det var mens han var soldat han møtte Bubi. Egentlig het hun Gyda, men det navnet var det ingen som brukte.
De møtte hverandre på basen i Skagen, der han var soldat på 1960-tallet. En gang hvert halvår ble det ansatt nye, og soldatene stimlet alltid sammen når bussen ankom for å se om det var noen kvinner der. Den dagen, i 1960, hadde Nielsen sett et par kvinnenavn på listene på oppslagstavla og sto klar med skyggelua i hånda da bussdørene åpnet.
– God dag jenter, velkommen til Skagen, sa han kjekt.
Hun syntes han var arrogant, men på en kokosbollefest like etterpå ble de kjærester, og så ble de forlovet.
– Går det galt, så gifter vi oss, sa de til hverandre. Hun ble gravid, og så giftet de seg.
Nielsen kremter og avbryter fortellingen.
– Det er ikke fordi jeg er på gråten at jeg blir litt hes. Det er jeg allerede.
Det er kreft i halsen som har gjort Nielsen hes. Kreften er under kontroll, og et par drinker med rom hver dag fjerner den verste kløen i halsen. På en hylle i stua står det romflasker, mange av dem dyre, men Nielsen tar med en de billige ut på kjøkkenet. Han finner fram et glass med en Captain Morgan-reklame, heller i rom med et lite målebeger og fyller på med cola.
EN KJÆRLIGHETSHISTORIE: Jørgen og Bubi Nielsen møtte hverandre da de var ansatt ved kasernen i Skagen på 1960-tallet. Hun var morsom, kjærlig og sjøsterk, og han falt for henne ved første blikk. Sigrid Nygaard
Utenfor kjøkkenvinduet holder et par hettemåker på å bygge rede. Hannen tripper rundt og samler strå, mens hunnen ligger og vugger fram og tilbake på årets første egg.
– De ligger for langt ute. Det blir ikke noe ut av det. De store måkene spiser måkeungene hvis de ikke rekker å spise eggene først. Det er ikke så trivelig, men slik er det her, sier Nielsen.
En radio står på i et annet rom. «I don’t want to live alone. God knows, I’ve got to make it on my own», synger Freddie Mercury.
I motsetning til Freddie Mercury har ikke Jørgen Nielsen noe imot å bo aleine. Selv om det har krevd litt tilvenning.
– De første par årene etter at Bubi døde, var ikke gode. Absolutt ikke gode. Jeg fikk ikke sove. Jeg bare lå og vred meg og fikk ikke noen fast rytme. Søvnen har heldigvis vendt tilbake, men en gang imellom kommer uroa tilbake, og da får jeg ikke sove. Men så kommer jeg på at jeg egentlig ikke trenger å stå opp, for det er ikke noe jeg må gjøre.
Kongen på veggen
Livet på Hirsholm er et liv i naturens vold. Man kan like godt la seg flyte med i rytmen. Så Jørgen Nielsen legger seg når det blir mørkt om vinteren og tar seg av vrakgodset havet etterlater på strendene etter en storm. Av og til finner han flaskeposter og sender en hilsen til avsenderen. Og når det er vindstille, drar han ut i den lille båten oppkalt etter Bubi og ser til garnene.
– Føler du deg aldri ensom her ute?
– Ikke egentlig. Det har streifet meg en gang eller to, men da tar jeg på meg høretelefonene og setter på Bruce Springsteen og The King.
Han peker på et LP-cover med et bilde av Elvis øverst i bokhylla. Kongen våker over sofagruppa.
– Da går det raskt over. Jeg sosialiserer meg selv, kan man si.
Det er mange som søker det Nielsen har. Vi drar på silent retreat og oppsøker naturen mer enn noen gang. En gang imellom får Nielsen en e-post fra noen som også vil bo på Hirsholm. Han ber dem ta kontakt med Naturstyrelsen, og så hører han aldri mer om det.
– De vil jo gjerne hjem igjen, når det kommer til stykket, ikke sant? Jeg følger jo med i de programmene fra villmarka. Jeg hadde vunnet hvis jeg hadde deltatt der, det er jeg sikker på.
Da Bubi døde, vurderte han om han skulle flytte tilbake til fastlandet igjen. Men han fant ut at han ikke hadde noe der å gjøre.
– Jeg har opplevd det jeg skal. Jeg har de minnene jeg skal ha, jeg skal ikke ha nye.
I stuevinduet henger et lite porselenshjerte og dingler i en snor. «A lovely lady and a grumpy old man live here», står skrevet på. Og slik fortsetter det til Jørgen Nielsen en dag dør eller blir for gammel til å bo aleine, sier han.
– Det var det jeg valgte. Jeg kan gå her i ro og fred, og en gang imellom kan jeg gå opp og snakke med Bubi. Det har jeg det godt med, men det er ikke alle som har det sånn. Man hører om de som finner en ny, 14 dager etter at kona eller mannen er død. Men slik er vi jo så ulike – det gjør ikke jeg. De sier at man bare er sammen til døden skiller oss ad, men slik er det ikke for meg.
Nielsen står på moloen og vinker etter ferja når den setter ut mot Frederikshavn på slutten av ettermiddagen. Den kommer tilbake om fire dager, hvis noen bestiller transport.
Jørgen Nielsen har uansett alt han trenger her på Hirsholm.
