Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kinas ferskvaremarkeder er både omstridte og misforståtte. Å stenge dem vil få store konsekvenser for folks liv og helse.

Viltkjøtt og syndebukker

Med andre ordHarald Bøckman, tidligere forsker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo, med Kinas politiske kultur som spesialfelt20. mai 2020

BONDENS MARKED: De såkalte «våte markedene» brukes til omsetning av alle former for ferskvarer – både animalske og vegetabliske, skriver forfatteren. Her fra et marked i Guangxi-provinsen sør i Kina. FOTO: CHINA OUT, STR/AFP/NTB SCANPIX STR

For en stund siden uttalte USAs utenriksminister Mike Pompeo at Kina burde stenge sine «wildlife wet markets», eller våtmarkeder for vilt. På en pressekonferanse 23. april svarte talsmannen for det kinesiske UD Geng Shuang at våtmarkeder for vilt ikke finnes i Kina, og at begrepet «våtmarkeder» er fremmed for kineserne. Det de har, ifølge ham, er bondemarkeder og markeder der man selger levende fjærkre og sjømat.

Å lese om bålbrenning, vald og tortur er ikkje noko problem for unge lesarar. Men eitt tabu står att.

Æsj, er det sex i boka?

KronikkAnders Totland, forfattar20. mai 2020

IKKJE FOR BARN: Den vesle antydninga til sex i bakgrunnen av denne illustrasjonen var nok til å få fleire reaksjonar frå unge lesarar då «Den norske slavehandelen» blei gitt ut i 2018, skriv Anders Totland. ILLUSTRASJON: KRISTIAN KROHG-SØRENSEN, GYLDENDAL

Dei siste åra har eg skrive fleire sakprosabøker for unge, der eg har tatt opp tema som slavehandel, tortur, ærelause yrke, og no sist: historia om dei spedalske i Noreg. Ein del av lagnadane eg fortel om i desse bøkene, er ekstremt dramatiske. Det er folk som blir røva frå heimane sine, sett på utsida av samfunnet, stua vekk på institusjon eller avretta. Særleg i historia om nordmennene som deltok i den transatlantiske slavehandelen er vondskapen så stor at det knapt er til å fatta.

Hvem vant vår rett?

DebattNasjonalsangHilde Rognlien Johansen, debattant og pensjonist20. mai 2020

14. mai hadde Jon Gunnar Jørgensen og Anne Jorunn Kydland en artikkel om «Ja vi elsker» i Klassekampen, under overskriften «Også tårer bygger et land». Mon det? «Ja, vi elsker» er en veldig populær nasjonalsang, og versene går gjennom viktige sider av vår historie, påpeker de. Etter noen redigeringer er det åtte vers som anses som offisielle. Likevel synger vi de samme tre om og om igjen. Greit, tradisjon er viktig, men bør diskriminering bli tradisjon? Jeg synes ikke det.