Like før jul sendte det amerikanske ukemagasinet The New Yorker ut en artikkel som vakte oppsikt. På internett fikk den tittelen «The Art of Dying». Tekstens forfatter var Peter Schjeldahl (78), bladets hovedanmelder av kunst gjennom mer enn tyve år. «Jeg har alltid sagt at når det blir min tur, vil jeg dø fort. Men hva er moroa med det?» skrev journalisten – Schjeldahl presiserer at han er journalist – i ingressen.

I september samme høst hadde han nemlig fått diagnosen terminal lungekreft. Nå fortalte Schjeldahl verden om alt fra sin status som tørrlagt alkoholiker til sine seksuelle eksperimenter med menn, fra sin undring over at foreldrene hans fikk barn, til minner om formative erfaringer som småbyreporter og det kompliserte forholdet mellom å rekke dødlinjer og «å ta masse dop». Fragmentene i «The Art of Dying» utgjør til sammen en selvbiografisk skisse over livet fra begynnelse til slutt, fra oppveksten i småbyer i Minnesota til statusen som elsket og omstridt kunstkritikerveteran på Manhattan.

«Døden lignermaleriet heller enn skulpturen fordi den sees fra bare én side. Monokrom – som den mausoleum-grå tidligere Berlinmuren, som ungdommer i Vest-Berlin gjorde glamorøs med graffiti. Det jeg forsøker å gjøre her», skriver Schjeldahl i og om «The Art of Dying». Den nøkterne tonen er et av mange trekk ved essayet som bidrar til å gjøre det til en kraftpakke. I karakteristisk stil slår han fast at overrasket av diagnosen ble han ikke, for kritikeren har røyket siden han var 16. Schjeldahl antar at han har røyket rundt én million sigaretter, og påpeker at han har gledet seg over hver eneste en.

Teksten utløste artikler i en rekke andre medier: Nettstedet Artnet, for eksempel, påpekte hvordan den «aktede» kunstkritikeren skrev om sin fatale kreftdiagnose. Heller ikke i avisen Star Tribune i Schjeldahls barndomsstat gikk det upåaktet hen at «New York-kritiker med røtter i Minnesota møter kreften med pennen i hånden», som det – på lokalmediers vis – het.

Tidlig i januar fortalte Schjeldahls datter, forfatteren Ada Calhoun, om ytterligere dramatikk i familiens liv: En brann i bygården hvor foreldrene hadde bodd i 47 år, i oktober, førte til at de måtte flykte «barbent gjennom flammene», uttalte hun til The New York Times. «De er i sjokk i en grad som gjør at de ikke husker særlig godt», la hun til og påpekte at hun trodde de hadde posttraumatisk stresslidelse.

I mars rammet, på toppen av det hele, koronapandemien New York.

Likevel har altså Schjeldahl fortsatt å skrive. I de seneste månedene er jeg, hver gang jeg har revet plasten av et nytt nummer av The New Yorker, blitt særlig glad dersom jeg oppdager at han har bidratt. I mars skrev Schjeldahl om både Gerhard Richter og Donald Judd. De ruvende kunstnernavnene er, på godt og vondt, betegnende for Schjeldahls skrivepraksis i The New Yorker. Han anmelder stort sett kunst som er på nivå med hans egen alder og berømmelse: Heller enn en kritiker som følger med på de unge og nye innslagene på den amerikanske kunstscenen, har han i senere år vært en som i hovedsak har omtalt de for lengst kanoniserte signaturene.

Det oppdraget utfører han imidlertid med en kunnskapsrikdom, en sjarm og en språklig oppfinnsomhet som har gjort Schjeldahl til en av ganske få kunstkritikere som har både et publikum som strekker seg langt utover kunstlivet selv, og lesere i mange land. Åpenbart hjelper det å skrive på engelsk og for et magasin med godt over én million i opplag. Som samlingen «Hot, Cold, Heavy, Light» viser med all mulig tydelighet, hviler Schjeldahls suksess likevel på langt mer enn som så.

«En tone av vennlig, konverserende selvsikkerhet kjennetegner Schjeldahls tekster»

Boken kom ut i fjor og er redigert av kritikerens yngre kollega Jarrett Earnest. Han går så langt som til å sammenligne mange av Schjeldahls tekster med kjærlighetsbrev. Earnest har valgt ut 100 av dem, fra en periode på 30 år, og Schjeldahl har så bearbeidet dem. The New Yorker-tekster dominerer, men inkludert er også mange bidrag fra det kortlivede amerikanske magasinprosjektet 7 Days, som ble lansert i 1988, og fra New York-ukeavisen The Village Voice. Et par katalogtekster og intervjuer er dessuten inkludert. De aller fleste innslagene er korte.

Tittelen viser til Earnests originale og ikke alltid like umiddelbart forståelige måte å gruppere Schjeldahls tekster på – tilsynelatende basert på en blanding av det enkelte bidrags tema og følelsene det vekker. I forordet medgir redaktøren da også at en tekst om betong, for eksempel, like gjerne kunne ha fått plass under «varm» eller «kald» som under «tung», der den endte opp.

Det mest slående med samlingen er Schjeldahls kjærlighet til maleriet og hans virtuositet i skildringen av det. De fleste av bokens bidrag handler om dette mediet. 1980-tallet, tiåret da maleriet ble synligere igjen, etter at 1970-tallets konseptualisme hadde gjort andre medier mer dominerende, fremstår som en sentral periode for ham. Siden har Schjeldahl fortsatt å skrive om maleriet, tilsynelatende uanfektet av den stadig tilbakevendende påstanden om dets død. Boken hans passer godt i en tid da unge kunstnere igjen maler, mange tilsynelatende uanfektet av mediets tunge bør.

På tross av denne fascinasjonen, og på tross av at han ikke går av veien for å kalle seg en estet, er Schjeldahl en skribent uten noe rigid program. Interessant nok er det ofte de kritikerne som har kjempet for en bestemt kunstretning og/eller en bestemt gruppe kunstnere, som har fått en plass i kunsthistorien. Sett fra ståstedet til en vanlig leser er jeg imidlertid ikke i tvil om at en anmelder som er i stand til å finne kvaliteter i ulike typer kunst, er å foretrekke. Schjeldahls smak er bred og hans entusiasme smittende: At en av katalogtekstene handler om Jeff Koons og heter «Sympathy for the Devil», er med på å illustrere skribentens sans både for humor og for andre medier enn maleriet.

Selv om Koons er mer omstridt enn de fleste andre Schjeldahl skriver om, føyer amerikaneren seg likevel inn i rekken av berømte enkeltkunstnere som dominerer samlingen – fra Piero della Francesca til Martin Kippenberger, fra Giovanni Bellini til Agnes Martin. At så få anmeldelser av gruppeutstillinger har fått plass, vil enkelte ganske sikkert oppfatte som uttrykk for en konservativ tendens. I Schjeldahls verden spiller fortsatt kunstneren, heller enn kuratoren, på alle måter hovedrollen.

Om han i allhovedsak skriver om arbeider av «store» kunstnere, og først og fremst om verk han liker, kan Schjeldahl også være kritisk til autoritetene. Kritikeren ynder å skjelne mellom det «heroiske» og det «tilfredsstillende» i livsverket deres, som han gjør med Henri Matisse. Den franske mestermaleren er en av de få samlingen byr på flere tekster om.

Schjeldahl gir dessuten gjerne uttrykk også for sine antipatier. Ruvende signaturer som David Hockney og Lucian Freud, for eksempel, hører ikke til kritikerens favoritter. Edvard Munch, derimot, elsker amerikaneren med norske aner i den grad at han kaller Nasjonalgalleriets gamle Munch-sal «hellig grunn». Arshile Gorky, en viktig kunstner som ikke er like kjent, er derimot «1900-tallsmaleren nærest hjertet mitt».

Den tonen av vennlig, konverserende selvsikkerhet som kjennetegner Schjeldahls tekster, tiltaler meg. Han kan til og med skifte mening. I sentrum av anmeldelsene står alltid et umiskjennelig, fritt jeg, som reflekterer over sine personlige erfaringer med malerier, fotografier og skulpturer og inntrykket verkene gjør. At han gjennom mange tiår har beveget seg i kunstmiljøene selv, og møtt alle fra Andy Warhol til Jean-Michel Basquiat, er dessuten med på å gi farge til tekstene.

Schjeldahl er i tillegg en kritiker med interesse for andre kunstarter. Han utroper Diego Velázquez til kunstens Roy Orbison, for eksempel, til en maler «som respekterer alle mulige følelser, men ikke er sentimental». Filmreferansene er mange: En Willem de Kooning-utstilling inneholder så mange mesterverk at kritikeren sammenligner den med en buss i thrilleren «Speed» som kjører så fort at den er umulig å entre. Schjeldahl er i det hele tatt representant for en kunstkritikk hvor intellektet alltid har selskap av følelsene, og hvor beskrivelsen er viktigere enn domfellelsen. I disse tekstene er skildring også alltid fortolkning. Man får jevnlig lyst til å sitere.

Schjeldahl er slett ikke blind for sosiale, politiske og kjønnsmessige dimensjoner ved kunsten. Han er imidlertid på vakt mot dem som er opptatt av å redusere kunst til et spørsmål om andre agendaer – kapitalismekritikk, for eksempel. Den prominente tysk-amerikanske kunsthistorikeren Benjamin Buchloh er blant dem Schjeldahl har glede av å erte. Det samme gjelder Buchlohs kollega Hal Foster. Begge tilhører de kretsen rundt det toneangivende, utpreget akademiske tidsskriftet October, som har øvd stor innflytelse på hvordan det snakkes og skrives om kunst i vår tid.

Foster har rost Schjeldahls evner som skribent, men betrakter ham ikke som en kritiker. Standpunktet fremstår som et eksempel på hvor ensporet man kan bli når man har egne kjepphester å ri – selv en så merittert professor. På den annen side viser altså samlingen at skepsisen går begge veier. Schjeldahl er da også noe så utradisjonelt som en ledende anmelder uten universitetsgrad. Egenrådig som han er på flere måter, har han sammenlignet kunstkritikk med spionasje.

At Schjeldahl i mange år kombinerte å skrive kritikk med å forfatte lyrikk, gjør ikke bare at han føyer seg inn i den fruktbare amerikanske tradisjonen fra kunstinteresserte poeter som Frank O’Hara og John Ashbery.

Poesien har i tillegg preget måten han skriver om kunst på – også i tiårene etter at han sluttet som lyriker. Selv om det akademiske begrepsapparatet ikke på noen måte er hans, er Schjeldahls språk så rikt og mangfoldig, særlig i bokens eldste tekster, at leseren må konsentrere seg for å henge med. Det bidrar til at «Hot, Cold, Heavy, Light» er en bok det er lurt å nyte i begrensede doser av gangen. At det er tale om 100 tekster av begrenset lengde, gjør at man kan begynne hvor som helst – med den kunstneren man er mest interessert i, for eksempel.

Mitt inntrykk er at The New Yorker-ansettelsen bidrar til at Schjeldahls litterære prosa forandrer seg – kan hende på grunn av magasinets krav til klarhet. Kritikeren blir nøyere med å inkludere biografiske opplysninger om kunstnerne og er generelt mer pedagogisk. Tekstene er ikke fullt så kunstferdige og språklig flamboyante som mange av de eldre bidragene.

I en tid da kunstkritikken er i ferd med å forsvinne fra de største mediene, er det desto viktigere at skribenter av Schjeldahls type er standhaftige. Heller enn å vende blikket inn mot den rene kunstoffentligheten er det avgjørende for dagens kunstanmeldere å opprettholde troen på at også et bredere publikum kan ha glede av tekstene deres. «Hot, Cold, Heavy, Light» burde i så måte kunne virke inspirerende både på forfatterens kolleger og på museumsgjester flest.