Inne på prøve: Like før lockdown møtte Musikkmagasinet Det Norske Kammerorkesters nye kunstneriske leder, i full sving.

Spill levende

TILSAMMANS: Komponist, solist, ­(påtroppende) kunstnerisk leder og orkester – to av disse i egen og samme person – samlet i prøvesalen til Operaen, fredag før lockdown: Pekka Kuusisto, Nico Muhly og Det Norske Kammerorkester.

Vi traff fiolinist Pekka Kuusisto og komponist Nico Muhly i siste liten før alt stilnet – i intervju og i øving med Kammerorkesteret, men også live, i samspill med orkester og publikum.

Fredag 6. mars: Prangende panoramavinduer gir utsikt og innsikt, mot toppen av langveggen, til venstre sett fra kontrollrommet man antar brukes når det gjøres opptak i det akustisk tilpassede rommet, med søyler på kryss og tvers av dempende paneler. Utenfor vinduet mot verden trasker folk forbi på gentrifisert gateplan langs Operagata. Som den heter, den lille veisnutten nedi Bjørvika, parallelt med Dronning Eufemias gate, rett utenfor Operaen. Der vi sitter, med blikket mot vinduet, i prøvesalen i kjelleren, som Det Norske Kammerorkester låner en mild og stille fredags ettermiddag tidlig i mars. Salen er innlånt for å øve inn materiale til to ekstraordinære konserter over helgen. Desto mer ekstraordinære sett i ettertid, siden kun en av dem vil vise seg å bli avholdt, så vidt.

Men det vet man ikke der og da, mens blikket først glir opp, mot taket og den ganske ekstraordinære lysriggen, en slags modernistisk lysekrone, der rause rader stål bærer fire svære runde lyspauker. Så sveiper vi synsfeltet nedover, forbi vinduer, til det er vendt horisontalt framover, der en nedstrippet strykerseksjon fra orkesteret sitter i hesteskoformat foran notestativ.

Litt til siden, ivrig henslengt og synbart lyttende, sitter en kar med post-(punk-)modernistisk hårkutt, kledd i svart skreddersøm fra topp til tå. Det er den mer eller mindre New York-baserte kosmopolitten og komponisten Nico Muhly. Det er hans fiolinkonsert som står prioritert på prøveplanen i dag, «Shrink», som den heter. Og særlig nyere enn «Shrink» blir såkalt nymusikk sjeldent, stykket fikk verdenspremiere kun tre måneder tidligere, i Melbourne i desember.

Framført der under av ACO Collective, sammen med fiolinisten Muhly skrev stykket for, det finske fenomenet Pekka Kuusisto. Og skrevet spesifikt for å spilles med … dirigerende fiolinsolist i svingende samspill med kammerorkester. Og apropos samspill er «Shrink»dessuten et slags medbestillingsverk, skrevet for nevnte ACO, men også Melbourne Recital Centre, Saint Paul Chamber Orchestra, Mahler Chamber Orchestra – og Det Norske Kammerorkester. Det er dermed Europapremieren på Muhlys fiolinkonsert, i Universitetets aula den påfølgende tirsdagen, de øver på denne fredagen.

Samme uke som store nyheter har blitt annonsert for orkesteret. Mandagen gikk nemlig pressemeldingen ut, om at Pekka Kuusisto tar over rollen som kunstnerisk leder i august 2021, i de forbløffende fotsporene til Terje Tønnesen, med førtifire års fartstid i samme rolle bak seg. Ikke rart at Kammerorkesteret har brukt tid og ressurser på å finne en verdig arvtaker. Til sist ble det altså Kuusisto, denne fabelaktige finnen som allerede har gjort makeløst merkverdige gjestespill med orkesteret, sett fra publikumsplass.

Men også sett fra orkesterplass, tydeligvis. «En utrolig spennende og fin musiker, som samtidig krever mye og gir uttrykk for at han har høye forventninger til oss», uttalte Kammerorkesterets solobratsjist Ida Bryhn til Musikkmagasinet tidlig i mars, i et kortintervju der hun også beskrev Kuusisto som en musiker som kom inn og tok hele orkesteret med storm, i løpet av nevnte gjestespill i rollen. Mens orkesterdirektør Per Erik Kise Larsen, i nevnte pressemelding, snakker om «den perfekte etterfølger», en som med dristighet, lekenhet og nitid detaljarbeid med musikkens innerste vesen har evnen til å tilføre også en ny, internasjonal dimensjon til orkesteret.

FRAM KAMMER, ATTER: Pekka, Nico og Kammerorkester, under oppvarmingsyoga og under innøving av fiolinkonserten «Shrink».

Store ord. Men sett fra et hjørne av prøvesalen, Musikkmagasinets orkesterplass for ettermiddagen, og samtidig et slags bakkenivå, er det tydelig at finnen har rukket å bli kjent med orkesteret også på mellommenneskelig plan. Det er en merkbar atmosfære av … tillit, rett og slett. Og jovial vennlighet, ikke minst der Kuusisto etter en innledende runde med felles yogaøvelser, idet orkesteret finner prøveplassene, får fortalt at fiolinist Hanna Kallestad fyller 18 år (!) denne fredagen.

Umiddelbart kaster han seg håndfast ut i en hurtig «Happy Birthday to You», der hele orkesteret hiver seg med mikrosekundet etter at Kuusistos bue treffer strengene. Det var bursdagssangen sin, det! Før denne strykermodulen av orkesteret, i en slags 1-5-4-3-3-1-formasjon med Kuusisto som «spillende trener», går i gang med Muhlys «Shrink».

Det dynamiske registeret i orkesteret blir utnyttet til fulle i denne konserten, der hvert eneste instrument og hver eneste musiker på forskjellige tider trer i front av et evig omskiftelig fokus, som likevel, i tråd med tittelen, i hver av sine tre satser krymper eller snevrer seg inn mot essensen av sine harmoniske byggesteiner. Mens Kuusisto også under prøveprosessen hovedsakelig leder orkesteret i kraft av sitt spill, mens foten tramper taktkrumspring med folkloristisk fraspark.

Målet er presise, markerte fraseringer, også der det enkelte instrument spiller pianissimo, slik at alt er tydelig for sidemannen, og alle kan løfte hverandre. Slik forklarer Kuusisto seg, i det nærmeste en rein instruks vi får høre i løpet av en halv dags tyvlytting, mens Muhly innimellom springer fram fra flanken med en entusiastisk innskytelse eller tre. «I denne satsen er det umulig å spille for høyt, bare overspill – play like an asshole!» For eksempel, etterfulgt av «Og samtidig – ikke forandr en ting, for det låter nydelig nå!»

Komponisten synes av og til det er uklart hvilken rolle han selv har, når han kommer til et nytt orkester, i en ny sal i et nytt land, innrømmer han når vi etter prøvene får satt oss ned for å slå av en prat i korridoren utenfor.

– Hos noen av de store orkestrene kan det være litt uklart hvem sin prøve det egentlig er. Altså, det er aldri komponistens prøve uansett, for det er ikke du som dirigerer. Men noen ganger er det uklart hvem jeg har lov til å si ting til. I noen orkestre ville jeg aldri tiltalt en enkeltspiller direkte, noensinne. Det er steder der alt du gjør er for dirigenten og du aldri kan komme med en merknad direkte til en musiker. Andre steder er det eneste måten å gjøre det på, og det vil være uhøflig å gjøre det annerledes. Så du må lese rommet! Her … jeg og du har jobbet sammen lenge, men energien når du kom inn i rommet i sted var «dette er vi sammen om, alle sammen.» Det er ikke The Pekka Show!

Sier Muhly, etter hvert altså henvendt til sin gode venn og kollega, som har satt seg ned ved siden av i sofaen, når Musikkmagasinet bringer på bane spørsmålet om hierarkier i orkestre, og hvordan disse eventuelt speiler hierarkiene i samfunnet rundt dem.

Kuusisto er ikke fremmed for tanken om at den skandinaviske sosialdemokratiske modellen påvirker måten orkestrene fungerer her i Norden.

– Jeg tenkte faktisk på det tidligere i dag. Om jeg er gjest hos et stort amerikansk symfoniorkester, for eksempel, føles det som om eksistensen til spillerne er mer strukturert rundt hvem som er ekstremt viktige, hvem som er veldig viktige … og de som bare er viktige. Her er det mer konversasjonelt, og færre barrierer internt. Det er sånn jeg personlig liker det best også. For jeg tror det er sånn man får alle til å yte sitt beste, at det er slik man kommer lengst mulig i sin søken etter det man ønsker å oppnå.

Vi følger opp med en liten djevelens advokat-innvending der. For det må da være fordeler også, med den mer tradisjonelt hierarkiske strukturen man møter i andre orkestre?

«Hver eneste musiker er nødt til å ta eierskap!»

Nico Muhly

– Det er det sikkert, jeg har bare ikke møtt på dem enda! Hehe. Det kommer an på hva man er ute etter, vil jeg tro. Om du leder et stort orkester, der du er avhengig av evnen til å øve inn og forberede materiale veldig effektivt og raskt, og man i tillegg vet man kan stole på maestroens evne til å gi alle den nødvendige inputen, og alle instinktivt er vant til å adlyde det som kommer ovenfra … så vil jeg vel tro det fungerer strålende. Og at det i en slik atmosfære vil bli veldig ukomfortabelt når folk kommer inn og begynner å stille spørsmål, når dette ikke er en del av mekanismen og systemet.

Muhly plukker opp tråden videre derfra, fra sitt perspektiv og sine orkestererfaringer som komponist, mener han det også handler om hvor mye eierskap den enkelte musiker får føle til musikken hen spiller.

– Noen ganger spør musikere meg hva slags anslag jeg ønsker her eller der. «Hva slags anslag ønsker du der?» er min refleks-respons. Det er det jeg ønsker å vite. Og om det du foreslår er «feil anslag», vil jeg fortelle deg det. Men det er alltid femti måter å ha rett på, og to måter å ta feil. Og i enhver orkestersituasjon er det overveiende sannsynligvis at femtefiolinistens instinkt vil være det rette! På sitt eget vis.

Muhly vet hva han snakker om,med bakgrunn som orkestermusiker på juniornivå, både fra oppveksten og parallelt med sine komposisjons-studier på prestisjefulle Julliard. Det er en bredde i bakgrunn og dermed også perspektiv som ligger der, som man kan si han deler med den «spillende treneren» Kuusisto.

Ikke bare det, samtidig er begge kjent for profilerte innhopp og utspill langt utenfor den såkalt «seriøse orkestermusikken» og dennes institusjoner, med eksentriske samarbeids-CV-er som inneholder dels svært odde og uventede navn. Kuusistos har hatt ujålete, uhøytidelige gjestespill med alt fra Nightwish og finske rapgrupper til electrojazznestoren Jimi Tenor.

Muhly har på sin side kanskje hakket mer «kredible», men likevel mangslungne pop-ekskursjoner med så vel R&B-stjernen Usher (på den ukarakteristiske pop-nuggeten «Climax»!) som Björk og Antony & The Johnsons. Kuusisto betegner det da også som ekstremt viktig, i hvert fall for ham, å kunne arbeide på tvers av felter.

Samtidig som han understreker at det verken for ham eller for Muhly er resultat av noen bevisst plan, eller enda verre – imagebygging. Snarere har dette skjedd som naturlig konsekvens av musikken man har vokst opp med. Selv vokste Kuusisto opp med en far som blant svært mye annet var kirkemusiker, operakomponist (blant annet i samarbeid med Mummimamma Tove Jansson!), jazzentusiast og ivrig altetende musikk-konsument med en smak som strakte seg helt til Boney M, hvis syttitallsslager «Rasputin» er den aller første plata Pekka Kuusisto husker ble spilt i oppveksten.

Muhly blir mer metaforisk i sine betraktninger rundt det sjanger- og grenseoverskridende.

– Se for deg notert musikk, såkalt klassisk musikk, som et stort land med sine tradisjoner og sine rom. Og du kan godt plassere meg der. Men om noen inviterer deg til å besøke et annet land, setter du deg på flyet og drar. Og om du blir invitert inn i noen andres musikalske landskap, enten det er et rockeband, noen som lager elektronisk musikk eller musikk til teater eller dans – vi har alle et gyldig pass. Så drar man på besøk, og når man kommer tilbake, har du med deg nye røtter derfra også. Det har aldri vært sånn «Jeg må utvide min musikalske output – jeg må jobbe med et ROCKEBAND!» Hahahaha! Det kan jo hende det er sånn for noen, men ikke for meg.

Og på dette tidspunktet, mars 2020, var pass og reiseplaner i stand til å bringe både Muhly og Kuusisto til Oslo og Det Norske Kammerorkester. Et orkester som for øvrig opererer såpass sosialdemokratisk at verken fiolinist eller andre musikere «nummereres» som første, femte eller fjortende, verken i program eller i annen kommunikasjon.

«Det handler om noe mer enn hvordan du lager en lyd på fiolin.»

Pekka Kuusisto

Ja, i oppvarmingsyogaen før denne fredagens øving, blir både orkester, komponist og påtroppende kunstnerisk leder instruert om å «bli oppmerksom på historien du forteller verden om deg selv, og forsøk å gi slipp på den». Apropos ego! Men er dette egentlig et fornuftig råd til en kunstnerisk leder, den som på mange måter sitter med ansvaret for å formidle selve historien direkte til publikum, tar vi oss selv i å undre der vi sitter. Og benytter anledningen til å sende spørsmålet videre til Pekka Kuusisto, selv om svaret blir mer indirekte, diplomatisk. Og leder inn i en assosiasjonsrekke, om hvordan de finske radiosymfonikerne forrige sommer spilte en serie med alle Mahler-symfoniene, som ble kringkastet sammen med en serie programmer om livet til Gustav Mahler. Og hvordan disse programmene gikk parallelt med den finske radioteaterversjonen av … Karl Ove Knausgårds «Min kamp»!

– Samtidig som sommeren 2019 for meg personlig var preget av en serie lange bilturer til svigerforeldre i Karelen. Så i tur og orden hørte jeg på en episode med Mahler og en episode med Knausgård, hver biltur. Det var veldig pussig, det oppsto en slags motsetning, mellom Mahlers liv som tross alt kjennes ganske separat fra verkene hans, og Knausgårds innstilling – «Se hvor betydningsfullt livet mitt er!» Hele denne virkelighetslitteraturtrenden føles som et morsomt verktøy, men som det heter i et ordtak vi har i Finland – det er en god tjener, men en dårlig hersker!

Likevel kan man si at Pekka Kuusistos historie, i kraft av hans personlighet som musiker og dermed også som menneske (om man skulle operere med noe skille der), er en vesentlig del av verket «Shrink». Som tross alt er skrevet for ham, ikke bare som solist, men som et stykke han kan dirigere fra feleplass. Sistnevnte en veldig viktig distinksjon, understreker Muhly.

– «Shrink» er designet slik at den spilt på denne måten blir en konsert for hele ensemblet. Det blir umulig for noen i ensemblet å si «tell me what to play, daddy!» Hver eneste musiker er nødt til å ta eierskap! Det er prinsippet, og det er også biter av stykket der hver eneste musiker i tur og orden er eksponert. Når du skriver et stykke for noen, er selvsagt tanken at det skal være perfekt for dem. Men om du skriver det godt nok, skal det også være mulig å spille for andre. Det er som å lage en perfekt frakk, perfekt tilpasset til en spesifikk person. Med de rette små tilpasninger, vil det fortsatt være en perfekt frakk på noen andre. Selvsagt vil et stykke du skriver for noen i tillegg inneholde spor av hele ditt forhold til den personen, og ting dere har gjort sammen. Pekka, du spiller vel snart femti prosent spesialskrevet musikk nå?

Ikke helt femti prosent enda, understreker Kuusisto. Men det begynner å nærme seg, og det er selvfølgelig helt tipp topp for ham, det!

VITALT I AULAEN: Det stråler av samtlige der de står og tar imot salens solide salver applaus, foran Edvard Munchs sol i Universitetets aula tirsdag 10. mars, sekunder før stillheten senker seg på ubestemt tid. FOTO: BÅRD GUNDERSEN/DET NORSKE KAMMERORKESTER

– Men dette er jo så klart heller ikke en ny ting. Jeg studerte nettopp originalmanuskriptet til Johannes Brahms’ fiolinkonsert. Og deretter kikket jeg på dobbeltkonserten hans for fiolin og cello. Fiolinkonserten ble skrevet i samarbeid med Brahms’ favorittfiolinist, Joseph Joachim. Og er skrevet med en soliststemme svært tydelig inspirert av hans spillestil og hans ideer om å spille. Men da Brahms skrev dobbeltkonserten, hadde de kranglet, og han kunne ikke lenger rådføre seg med Joachim. Så fiolinstemmen der … suger rumpe, rett og slett! Hehe. Den er veldig ukomfortabel å spille. Mens fiolinkonserten ble et av disse heldige tilfellene der et verk fikk massiv påvirkning på alt som ble skrevet for fiolin i kjølvannet av den.

Og det er fortsatt slik man lærer i musikkens verden, understreker Nico Muhly. Enten ringer du noen du stoler på og ber dem ta en titt på det du har skrevet. Eller så går man tilbake, ser på Stravinskij, Brahms, og videre bakover. I Pekka Kuusistos tilfelle også utenfor orkestermusikken, bakover mot andre tradisjoner, inkludert det man kaller tradisjonsmusikken. Og ikke minst med en stor forkjærlighet for improvisasjon i bunnen. Det handler om å være noe mer enn «bare en fiolinist», understreker fiolinisten.

– Alt det jeg gjør, er basert på et ønske om å være noe annet og noe mer enn den romantiske ideen den mest reindyrkede og mest heroiske fiolinisten. Det handler om noe mer enn hvordan du lager en lyd på fiolin, det handler om hvordan denne lyden fungerer i et spesifikt stykke musikk. Og det er noe som kom til meg fra tradisjonsmusikken, som så kom inn i måten jeg spilte barokkmusikk, som fungerer på lignende vis. Og derfra har denne bakterien infisert mesteparten av spillet mitt. Å spille en slags romantisk fiolin, der alt handler om hvordan instrumentet fungerer, ikke hvordan musikken fungerer … det blir en fantastisk spesialeffekt, men igjen: En god tjener, og en fryktelig dårlig hersker!

Muhly nikker, og mener det er omtrent slik han tenker på å komponere også. I forlengelsen av dette finnes kanskje også en forklaring på hvorfor de to samarbeider så nært, så naturlig.

– Ikke vær en romantiker, vær en fagperson, men vær også oppmerksom på alt som foregår rundt deg. Ikke lag intense verk om hvor intens du er, la oss heller jobbe fram merkelige stykker som dette her, sammen!

Det er her, når man sitter og skriver ut samtalen, i situasjonen som har oppstått i mellomtida, man virkelig tar seg i å savne den helt håndgripelige opplevelsen av denne prosessen. I et rom, mellom orkester og verk, mellom solist og orkester, mellom komponist og orkester … hele den levende, skapende prosessen i øyeblikket, mellom mennesker i et fysisk rom, slik man kan oppleve den i innøvingen av et verk. Men også i selve framføringen, det som skjer når møtet med publikum blir en del av prosessen også. Og man tenker at så mye man savner slike opplevelser, som publikum og tilskuer, blir det nesten vondt å forestille seg tomrommet, når rommene er tomme, hos orkester, solist eller komponist.

Foreløpig siste anledning, for alle parter, ble Universitetets aula i Oslo, tirsdag 10. mars, Europapremieren på «Shrink» lot seg gjennomføre under den gang gjeldende råd fra helsemyndigheter, i en uke hvor utviklingen gikk såpass hurtig, nærmest time for time, at påfølgende konsert kvelden etter på Sentralen, som skulle by på et sjeldent mestermøte der også musikeren Nico Muhly var annonsert som klaversolist i et løst og ledig overraskelsesprogram, ble kansellert på kort varsel på morgenkvisten på onsdagen.

Så tirsdagen må få leve lenge i minnet til de tilstedeværende, desto mer enn den utvilsomt ville gjort selv under ordinære tilstander. Etterklangen av suset som gikk gjennom salen der orkesteret startet med å nynne grunntonen i en usedvanlig uformell og samtidig reint molekylært finstemt framføring av Henry Purcells «Fantasia upon One Note» fra 1680, som innledet det hele som uannonsert sonisk smaksåpner. Etterfulgt av nok et verk utenfor annonserte program, «Holberg-suiten» til Grieg. Kuusisto kunne rett og slett ikke motstå fristelsen, i denne salen og med dette orkesteret, til å gyve løs på Grieg. Her framført med en energi som får vår sidemann i salen, som ifølge sitt følge har fulgt Kammerorkesteret i førti år, til å erklære at han aldri har hørt suiten med en slik swing. Slik er stemningen der vi er plassert, på første rad, med den strålende sola fra Edvard Munchs vitale, mektige midtveggmaleri midt i fleisen.

Ja, idet appetittvekkerne har fått smurt våre soniske smaksløker og orkesteret går løs på første «hovedrett» i form av Muhlys «Shrink», slår det oss at den prominent unummererte fiolinisten Camilla Kjøll står plassert slik at hun fra vår vinkel har Munchs solkrans som sirkel rundt den skakke silhuetten av sitt dypt konsentrerte hode, som en slags glorie.

Men Muhly løy heller ikke om sin egen konserts eiendommelige egenskaper. Det er slettes ikke bare Kjøll eller stjernesolist Kuusisto, eller andre antatt prominente enkeltmusikere, som får skinne denne kvelden. Det merkes i munnvikene til musikerne, i små glis eller bare antydede rykk innimellom. Det er så makeløst flott å se et orkester virkelig kose seg på jobb, synlig, kollektivt i all sitt mangfold. Jo da, stjernesolister er vel og bra, og det er som om det slår gnister av strengene til Kuusisto denne kvelden, men også: Fuck det, det er ikke det viktigste her – har du derimot sett det lyset som skinner ut av ansiktet til en cellist som virkelig elsker å spille Beethoven, slik Ellen Margrete Flesjø formelig fryder seg gjennom en suveren Symfoni nr. 7 i A-dur, op. 92, etter pausen? Før applausen runger gjennom Aulaen, på kvelden før den store pausen innledes.

Hvor lenge den varer er fortsatt helt oppi lufta, man vil jo ikke tenke på det engang, sånn håndfast og konkret. Men tillater oss likevel å glede oss til høsten 2021, når Kuusisto tiltrer offisielt som kunstnerisk leder for Kammerorkesteret. Det tør nemlig være noe å se fram til, for både orkester og publikum.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene