Revolusjonær opera

Radikalt: Handling som kretser rundt en forestående politisk henrettelse.

Magnus Andersson

EVIG AKTUELL: Her fra Den Norske Operas oppsetning av «Fidelio» i 2006, da de samarbeidet med Amnesty i Norge om å sette fokus på samvittighetsfanger verden over. FOTO: ERIK BERG/DNOB

Kanskje han skrev litt kantete for sangere? Og selv om han var en mesterlig dramatiker i instrumentalverkene, spørs det om han hadde samme teft for musikkdrama. Ludwig van Beethovens eneste opera, «Fidelio», blir i hvert fall ikke satt opp særlig ofte på verdens operascener. Det var hans symfonier, strykekvartettene og klaververkene som ble til selvfølgelige referansepunkt som de romantiske komponistene måtte forholde seg til, mens «Fidelio» ikke fikk en lignende rolle for ettertidens kunstnere.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Beethoven 250 år - Leonore

Musikken i sentrum

«Leonore»: Får fram en annen Beethoven enn den mislykkede operakomponisten.

Egil Baumann

EKTESKAPELIG KJÆRLIGHET: Mellom Florestan og Leonore, her gestaltet av Michael König og Nadja Michael i Den Norske Opera 2006. FOTO: ERIK BERG/DNOB

Jeg har alltid lurt på hvorfor så mange musikkhistorikere sliter når de skal skrive om Beethovens eneste opera, «Fidelio»? Ta Erlend Hovland som i «Vestens musikkhistorie» skriver at «det er nok Beethovens ry som har holdt «Fidelio» i live mer enn at det er «Fidelio» som har gjort Beethovens navn kjent.» Det er kanskje sant. Hadde ikke Beethoven skrevet sine symfonier, sonater og strykekvartetter, men bare denne operaen, så hadde muligens ingen forholdt seg til «Fidelio» i dag.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Album

Tar klassekampen

Er tilbake: Med plate der hun slår nedenifra, men med humor og tæl.

Tom Skjeklesæther

DET SOM SKAL TIL: Men for Ashley McBryde er musikken mer enn en flørt, den er alt. FOTO: ALYSSE GAFKJEN

Ashley McBryde

Never Will

Warner Music Nashville

Ashley McBrydes (36) nye album «Never Will», hennes fjerde fra starten og oppfølgeren til gjennombruddet med «Girl Going Nowhere» fra 2018, avsluttes med sangen «Styrofoam» – isopor, altså. Sangen er skrevet av låtskriveren Randall Clay, som co-skrev tre av sangene på «Girl Going Nowhere» sammen med McBryde, men som døde da den plata kom ut. «Styrofoam» åpner med en Wikipedia-opplesing av isoporens historie, fra det ble oppfunnet av svensken Carl Georg Munters og senere «gjenskapt» av gigantfirmaet Dow Chemicals på slutten av 1940-tallet. Isoporen brukes som kjent mest til isolasjon, men i sangen til Clay handler det først og fremst om de billige «fryseboksene» som man får kjøpt på alle amerikanske supermarked, og som du kan fylle med isbiter og raskt kjøle ølet ditt med.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn