Thundercat

It Is What It Is

Brainfeeder

«Hei, hallo. Er det noen der ute? La meg vite om du kan høre meg. Det kjennes så kaldt og ensomt.» Sånn cirka starter det fjerde albumet til bassist/sanger/låtskriver-fenomenet Stephen «Thundercat» Bruner, om vi oversetter kjapt til norsk. En tone et sted mellom Pink Floyd-høystemt og «sitter her aleine»-klisjeer, og svært treffende for tidsånden, kan man si. Såkalt tidstypisk.

Thundercat-typisk nok sklir det deretter rett ut, etter denne kosmisk lengtende innledningen, i blant annet en kjærlighetserklæring til kompisen Louis Cole, skrevet og sunget med Cole selv («I Love Louis Cole»), eller dobbeltironisk soveroms-funk med animé-referanser («Dragonball Durag», med flere!).

Det er greia til Thundercat, det her, en eksentrisk kombinasjon av ekstreme musikalske prestasjoner og ekstra tåpelig humor, eksemplifisert ved følelsen av å oppdage det neppe tilfeldige faktum at singelen «Black Qualls» med sitt stjernespekkede gjestelag er fremført i sin helhet av fire karer som heter Steve.

Foruten Thundercat selv, funklegende og Slave-vokalist Steve Arrington, det purunge stjerneskuddet Steve Lacy og Thundercats faste produsent (og eier av etiketten Brainfeeder) Steve «Flying Lotus» Ellison. Selv om albumversjonen knoter til konseptet med et ekstra vers fra en Donald (Glover, også kjent som Childish Gambino).

«Thundercat-typisk nok sklir det rett ut.»

Men det er litt djupere enn dette. Sett deg ned og lytt på fyren i albumformat, og du vil ganske snart innse at selve kjernen av Thundercats innstilling til musikk og livet, er hvordan han iherdig nekter å operere med (kunstig) skille mellom tidvis ekstremt barnslig humor, og en intenst tilstedeværende anerkjennelse av livets aller hardeste realiteter.

Blikket mot stjernehimmelen i det inderlige åpningsstrekket her antyder en slags post-religiøs livsanskuelse om tilværelsen som en tåpelig tilfeldighet, en kosmisk joke. Eller som han selv helt nylig sa det i et intervju med publikasjonen Complex – Thundercat er han fyren som har på seg hatt med katteører i en begravelse.

Bokstavelig talt, vil man anta. For den tematiske og emosjonelle kjernen av «It Is What It Is» er tapet av venn og våpendrager Mac Miller. Slik den ene av to låter som direkte adresserer overdosedødsfallet til Miller sensommeren 2018, «Fair Chance», i åpningsverset til gjestevokalist Ty Dolla $ign utvider tittelens mantra: It is what it is – till it ain’t. Things will never be the same.

For selv om albumet tragisk nok er andre Thundercat-fullengder tilegnet en avdød musikerkompis (2013-albumet «Apocalypse» munnet ut i mektig hyllest til pianist Austin Peralta), fremstår dødsfallet til Miller som en direkte livsomveltende tragedie for Thundercat. Ja, den sagnomsust sausete sangeren, hvis mektige mini-gjennombrudd av et 2017-album het «Drunk», har visst til og med sluttet å drikke.

Det er merkbart, i et uttrykk som til tross for tåpelighetene nevnt innledningsvis er et godt hakk mer sobert, alt i alt. Og nok også mer fokusert. Særlig sammenlignet med forgjengerne er dette et album sentrert i sin helhet rundt Stephen Bruners stemme, som vokalist og låtskriver. Der heseblesende, fusionorienterte instrumentalutblåsninger, og mer eller mindre konseptuelle vokalgjestespill, denne gangen er luftig utporsjonert ornamentering og avbrekk.

Kanskje savnes også noe av den ekstreme vitaliteten i det mer upolerte uttrykket fra tidligere skiver, der man jevnlig kunne ta seg i å måpe eller hyle henrykt av latter av en ekstra over toppen trommesolo eller tekstlinje. «It Is What It Is» har vel heller ingen låt som helt tangerer det foreløpige karrierehøydepunktet i den direkte klassiske 2015-singelen «Them Changes». På den annen side er det ikke mange låter som kan konkurrere med den der, generelt.

Og til gjengjeld er det påtakelig hvordan tidligere utgitte spor som før nevnte «Fair Chance» og «King of the Hill» løftes opp til direkte mektige høyder i albumkontekst her. Det er med andre ord utvilsomt det klart mest helstøpte albumet så langt, fra det som stadig tydeligere trer frem som dette årtusenets viktigste funkmusiker.