Hva kommer vi til å huske av disse dagene? Tempoet går i to parallelle spor: ett tilhører samfunnet, der samfunnskritisk personell sliter seg gjennom dagene. Det er nettavisenes, hjemmekontorets, uroens tempo: Hvordan skal vi behandle folk? I det andre sporet glipper man med øynene: Det er ingen transportetapper til jobb – derimot barn, en kurv med bøker, kongler, skog.