Vær deg selv, sies det. Et av vår tids mantraer er at vi – om ikke annet – skal være oss selv. Jeg kjenner ofte en svak irritasjon når jeg hører eller leser dette. Jeg vet at mange opplever det som befriende, at det er godt å få støtte til å «være seg selv». Det som irriterer meg, er at uttrykket også er innsnevrende. «Å være seg selv» antyder noe statisk, at når du har funnet «deg selv», så har du kommet fram til et sted. Der skal du så være, og derfra skal du stå fram overfor andre, som om selvfølelsen er en destinasjon.