Fjorårets årsmøte i Den norske Forfatterforening (DNF) ble av det dramatiske slaget. Etter en hissig debatt om beklagelsen foreningen hadde utstedt til 17 norske forfattere som ble dømt av æresretten i 1945, klatret Kjartan Fløgstad opp på talerstolen og erklærte at han meldte seg ut i protest.
Straks etter at Fløgstad hadde forlatt en forfjamset møtelyd, foreslo veteranen Edvard Hoem å sette en granskningskomité til gå gjennom æresrettens arbeid. Nå har denne komiteen levert sin innstilling, og den er til foreningens, ikke Fløgstads fordel: Konklusjonen er at æresretten «brøt med grunnleggende rettsstatsidealer».
Komiteen, som er blitt ledet av jurist Geir Woxholth, har ikke tatt stilling til om DNFs beklagelse til de 17 æresrettdømte forfatterne var berettiget. I stedet har utvalget analysert «sentrale trekk ved æresrettsoppgjøret i sin helhet».
I forrige uke utkom boka «På æren løs», hvor Fløgstad sammen med Tore Rem og Espen Søbye fortsetter kanonaden mot DNF. Forfattertrioen har så langt ikke villet kommentere DNF-utvalgets rapport.Bendik Wold
Rettelse
Retting
På gårsdagens forside skrev vi at boka «Maskespillet i Kongo» har fått advokaten til Joshua French til å «true (…) med søksmål». Det riktige er, som vi skriver i selve artikkelen, at advokat Hans Marius Graasvold ikke utelukker rettslige skritt. Red.
SKUFFET: Konsernsjef Dag Sørsdahl i Aller Media synes Medietilsynets avslag bærer preg av å være et «forsvarsskrift». FOTO: TORE MEEK, NTB SCANPIX Tore Meek
En klage på over 200 sider til tross – i går ble det klart at Medietilsynet fortsatt mener at Dagbladet Pluss ikke kvalifiserer til pressestøtte.
Dagbladet sendte en klage på tilsynets opprinnelige vedtak før jul, og i går kom svaret: Medietilsynet opprettholder sin konklusjon. Dagbladet Pluss driver ikke løpende nyhetsrapportering, og andelen stoff som både er dagsaktuelt og politisk relevant, er svært lav, ifølge tilsynet.
Konsernsjef Dag Sørsdahl i Aller Media, som eier Dagbladet, sier at vedtaket er som forventet. Nå sendes innstillingen fra Medietilsynet til Medieklagenemnda for videre behandling.
Dagbladet Pluss kommer også til å sende en ny søknad om pressestøtte, basert på virksomhetsåret 2019.
– Som vi mente i samband med søknaden og vår klage – vi mener at vi oppfyller vilkårene i henhold til forskriften og dermed har krav på pressestøtte, sier Sørsdahl.
Stille fra tilsynet
Et av hovedpoengene i Dagbladets klage er at vedtaket fra Medietilsynet er bygget på en innholdsanalyse med «faktiske feil, uriktige subjektive vurderinger, vesentlige metodesvakheter og som tar opp i seg et uriktig rettslig utgangspunkt».
– Medietilsynet har ikke vært i kontakt med oss verken før vedtaket 4. november i fjor, eller etter at vi sendte klagen like før jul i fjor. Det bærer dagens innstillingsdokument preg av, sier Aller-sjefen.
Mari Velsand Frida Holsten Gullestad
– Hva slags dialog burde det vært?
– Det ville ikke vært unaturlig at de stilte flere spørsmål eller hadde en diskusjonsrunde med oss. Jeg har ikke rukket å lese hele innstillingen grundig ennå, men det jeg har sett, gir inntrykk av at dette er et forsvarsskrift over 62 sider som ikke vurderer vår klage med åpent sinn.
– Hvilken tiltro har du til at Medieklagenemnda vil behandle den med et åpent sinn?
– Jeg har full tiltro til at de er uavhengige og profesjonelle.
Medietilsynet gir Dagbladet medhold i at enkelte av nettavisas artikler ble kodet feil i innholdsanalysen fra Høgskulen i Volda. Andelen «dagsaktuelle saker» er nå korrigert fra 23 til 32 prosent.
Medietilsynet skriver i sin innstilling at de oppdaterte tallene «fortsatt er for lave til at publikasjonen vurderes å holde leserne løpende orientert om hva som skjer på det aktuelle utgivelsestidspunktet».
– Det tar jeg til orientering, er Dag Sørsdahls kommentar.
– Unaturlig å diskutere
Mari Velsand, direktør i Medietilsynet, sier at tilsynet har jobbet grundig og så raskt som mulig med klagen – innenfor forvaltningslovens saksbehandlingsregler.
– Hvorfor har dere ikke vært i dialog med Dagbladet?
– Vi fikk en svært omfattende klage, så vi har oppfattet at vi har hatt den dokumentasjonen som har vært nødvendig. Hvis ikke ville vi etterspurt mer informasjon. Det hadde vært unaturlig å diskutere saken med Dagbladet under behandling, sier Velsand.
– Hva tenker du om at det ble gjort feil i analysen til Høgskulen i Volda?
– Man kan aldri gardere seg 100 prosent mot feil. Bakgrunnen for feilene var blant annet knyttet til hvordan man kategoriserte bokanmeldelser. Av nesten 400 artikler var det 31 som var kodet feil, så det er ingen stor andel. Dette ble rettet opp, sier hun.
– Dag Sørsdahl mener innstillingen framstår som et forsvarsskrift?
– Vi vurderer hver klage med et åpent sinn, og går grundig gjennom anførslene som kommer – også i denne saken. Men etter å ha vurdert alle punktene, er det ikke noe som gir grunnlag for å endre vår vurdering, sier hun.
FAMILIESAGA: Adriaen Hannemans «Portrett av Constantijn Huygens og hans fem barn» fra 1640. Som høytstående embetsmann og poet i datidas Holland hadde Huygens’ barn gode odds, og Christiaan (nede til venstre) ble en berømt forsker. Men skjedde det på grunn av arv eller miljø?
Det var da faren hennes døde, at den danske forfatteren og journalisten Lone Frank bestemte seg for å teste genene sine, forteller hun i boka «Mine vakre gener». Hun var fortsatt på sykehuset da en tanke rammet henne: Hun er foreldreløs. «Det var en iskald følelse av å være ikke bare alene, men uten opphav og dermed uten historie. Nå fantes det ikke lenger noen som hadde vært til stede i livet mitt helt siden den tiden jeg ikke selv kan huske. Ingen som kunne se og fortelle den røde tråden i hvordan jeg hadde utviklet meg fra en liten spire til den jeg nå var.»
Man må kanskje være over gjennomsnittlig naturvitenskapelig anlagt for å gå fra den følelsen til å tenke at gentesting er løsningen, og Lone Frank er nettopp vitenskapsjournalist og utdannet biolog. Vanligvis skriver hun om naturvitenskap i den danske avisa Weekendavisen.
«Mine vakre gener» ble utgitt i Danmark i 2010 og går systematisk gjennom genetisk forskning som vil finne ut hvorfor vi blir syke og hvorfor vi er som vi er eller snarere gjør som vi gjør. Kort sagt: Hva betyr genene våre for hvordan vi utvikler oss? Franks utgangspunkt var at denne forskningen i 2010 hadde kommet så langt at den lenge dominerende forståelsen av mennesket som hovedsakelig kulturelt formet, må vike for genetikkens tidsalder og en genetisk forståelse av mennesket.
Å forstå seg selv
Frank selv har ikke en spesielt optimistisk forestilling om hvordan hennes genetiske materiale tar seg ut. Hun starter med å melde seg til et forsøk som undersøker sammenhengen mellom bestemte gener på den ene sida og personlighet og tendens til depresjon på den andre sida. Det er ikke tilfeldig, for det blir gjort tydelig helt fra starten at Frank har en sterk familiehistorie av depresjon. Hun har også vært deprimert selv i flere omganger og er overbevist om at det må være snakk om en genetisk sammenheng.
FØDT SÅNN? Forfatter Lone Frank prøver å forstå seg selv gjennom genene sine.
Uten å avsløre for mye, forløper det stort sett slik at Frank ikke nødvendigvis har en spesielt god intuisjon når det gjelder hvilke fysiske sykdommer hun er disponert for. At man har hatt flere i familien som har fått kreft, er nemlig ingen særlig god indikasjon på om man selv er genetisk disponert for det – mønsteret må gå over flere enn to generasjoner og være tydelig. Derimot rommer undersøkelsene ikke så mange overraskelser når det gjelder å forutsi atferden eller personligheten hennes. Alle som har tatt en personlighetstest, kan kanskje nikke gjenkjennende til dette, for ofte vet man allerede om man blir sliten av å være sammen med mange folk eller om man har en kort lunte. På en måte er det dette som er genetikkens falske løfte. Den lokker med nye innsikter og hemmeligheter dypt inne i kroppens grunnstruktur, men så vet vi det kanskje fra før. Frank siterer den amerikanske psykologen Steven Pinker, som har skrevet at «den personlige genetikken har ennå en lang vei å gå før vi kan snakke om et meningsfullt redskap for selvinnsikt». Men hun er ikke enig med ham: Hun tror en biologisk bevissthet kan endre selvoppfattelsen, og hun vil bruke seg selv som forsøkskanin.
«Genetikken lokker med nye innsikter, men så vet vi det kanskje fra før»
Det som ofte mangler i den ganske så opptråkkede debatten om «født sånn eller blitt sånn», er ofte hvordan det oppleves for personen selv å være nettopp slik de er. Og om denne selvoppfattelsen i det hele tatt påvirkes av hvorvidt vi er formet på den ene eller andre måten av biologi eller kultur, blir det ikke engang stilt spørsmål ved. Det gjør altså Lone Frank. Hun tester seg selv og deler også mye underveis om hva hun tenker om resultatene, i tillegg til andre ting hun forteller om livet sitt. Med den tydelig subjektive stilen leker hun seg på den måten rundt de harde vitenskapelige teoriene.
Tichelle og LaTanya
Frank har spart på et gammelt avisutklipp som forteller historien om to amerikanske søstre, Tichelle og LaTanya, som vokste opp sammen med en alkoholisert mor og en misbrukende stefar. De klarer seg derimot veldig forskjellig seinere i livet. Tichelle tar en god utdannelse, mens LaTanya nesten ikke kan holde hverdagen sammen. Da de to søstrene tar en gentest, viser det seg at de har en bestemt genetisk forskjell som gjør at de mottar miljøets påvirkning forskjellig, enten det er godt eller dårlig. Det er ikke snakk om å være mer sårbar, det er snakk om å være mer mottakelig eller fleksibel.
Her kommer Franks punchline: LaTanya følte seg bedre da hun fikk vite det, fordi det på den måten var en grunn til at livet hennes var hardt. Men det er ikke et argument fra Franks side for at vi skal ha et mer stoisk syn på tilværelsen og nøye oss. Nei, konkluderer hun, det er viktig at vi ikke bruker genene som en krykke. Vi skal heller bruke kunnskapen som en mulighet til å vite hvilke begrensninger vi har med oss fra naturens side og kjempe mot dem for å forbedre oss. Hvem skulle trodd at våre medfødte gener skulle kunne brukes til å skape oss selv i vårt eget bilde?
Demokratisk helsevitenskap
Mot slutten av 2000-tallet hadde mange private selskaper allerede begynt å kapitalisere på den fremadstormende genetikken. Frank forutser hvordan alles mulighet til å teste sine egne gener for sykdommer vil føre til en slags demokratisering av helsevesenets kunnskap. Legene vil bli servicepersoner, tror hun, ikke dem som stiller diagnosene. Flere av selskapene hun besøker som tester gener, har offentlige databaser over genmateriale, hvor også kjendiser har lagt DNA-et sitt ut på nettet. Et av de største selskapene, 23andme, tilbyr en «Facebook-aktig» løsning, hvor man kan ha en profil og invitere venner, så man kan sammenligne sykdomsrisiko og opprinnelse.
Ti år med store techselskapers misbruk av personlig data seinere har «Facebook for gener» en annen klang. Mange er med god grunn bekymret for hva gendataene deres kan brukes til. Og helt ærlig, hvis Cambridge Analytica kunne tukle med det amerikanske valget basert på seks likerklikk på Facebook, hva kunne de gjort med DNA-et ditt?
Genetikkens tidsalder?
«I 2019 vil nyfødte i den industrialiserte verden få sitt samlede genmateriale kartlagt og avkodet som rein rutine. De stolte foreldrene får det med hjem fra fødeklinikken på en CD», skriver Lone Frank. Og «I sin nyeste rapport om legemiddelindustriens framtid spådde analytikerne hos Pricewaterhousecoopers at det i 2020 vil bli vanskelig å selge medikamenter uten samtidig å ha en diagnostisk test som kan godtgjøre at den enkelte pasient skal ha nettopp dette medikamentet». Hun er ikke den første som har trodd at framtida kommer fortere og mer linjert enn vi ser for oss.
«Lone Frank er ikke den første som har trodd at framtida kommer fortere enn vi ser for oss»
I en nå ti år gammel og norsk utgave, ligger det et spørsmål i bakhodet gjennom «Mine vakre gener»: Hadde Lone Frank rett, har vi nå en primært genetisk forståelse av mennesket?
Det er fristende å si at frontene mellom «kultur eller natur» har blitt enda mer politiserte. Nylig gikk en av rådgiverne til den britiske statsministeren Boris Johnson, Andrew Sabisky, av på grunn av hans uttalelser om eugenikk, bedre kjent som rase- eller arvehygiene. Han mente at det ville vært fordelaktig å tvinge prevensjonsmidler på folk for å unngå å skape en permanent underklasse. Da debatten om Harald Eias tv-program «Hjernevask» skapte debatt for ti år siden, var det kanskje ingen som trodde det skulle bli tatt til brystet av nynazister i Øst-Europa, som nok et bevis på det kulturradikale Skandinavias fallitt. Omvendt har synet på kulturens grep om mennesket heller ikke forlatt venstresida, og kan nok ikke sies å gjøre det heller.
Fant Lone Frank ut noe om seg selv? Det viser seg at hun ikke er særlig vennlig. «Faktisk kan man ikke skåre lavere», forteller psykologen som har utført gentesten på henne. Personlighetstrekk er ganske stabile, forteller han videre, men de kan også endres ganske mye over tid. En utadvendt person blir ikke plutselig innadvendt, men Lone Frank kan kanskje bli litt mer vennlig. At vitenskapen ikke alltid kan gi entydige svar, er ingen god grunn til å droppe forskningen, men det er kanskje en grunn til å ta alle teoriene med en liten klype salt.
