Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Dersom det er majoriteten som skal bestemme hvordan kunsten skal se ut, risikerer vi å miste minoritetenes blikk.

Kunst på majoritetens premisser

SKEIV KJÆRLIGHET: Ulf Nilsengs forestilling «Gloryhole» fikk hard medfart på Facebook-siden Sløseriombudsmannen. Men kunstneren selv omtaler det som et arbeid om kjærlighet. © FOTO: TALE HENDNES

En kollega lærte meg en gang å kritisere det han kalte «umotivert mannlig nakenhet» i scenekunsten. Alle som har sett en del teater vet at det ikke sjelden dukker opp en naken mann uten at det finnes noen egentlig grunn til det. Et godt eksempel på dette er Alexander Mørk Eidems oppsetning av «Terrorisme» av Brødrene Presnjakov på Nationaltheatret i 2004. Det er lenge siden, men forestillingen fungerer godt som eksempel fordi Kai Remlov nesten gjennomgående spilte uten bukser. Det ble ikke kommentert, men gjennom bevegelsene gjorde han sitt beste for at penis skulle slenge litt ekstra uten at det på noe som helst slags vis føltes som en dramaturgisk nødvendighet annet enn den lille komiske effekten som oppsto fordi det var et kjønnsorgan i mild bevegelse på scenen. Senere så jeg en glimrende oppsetning av det samme skuespillet på Kunstnerteatret i Moskva. I Russland hadde alle buksene på.