Da Karajan lagde musikkdramatikk ut av «La Bohème» og med det meislet ut en bro mellom Puccini og Wagner.

Les dette: «Helt ærlig, det er lite melodi i Bohème i den høyeste betydning av ordet, og det lille som er der er ganske fargeløst.» Dette stod i å lese i forbindelse med førstegangsframførelsen av «La Bohème» i februar 1896 i et musikktidsskrift i Roma. For oss i dag er sånne utsagn helt uforståelige. «La Bohème» uten melodi? Kanskje den mest melodiøse operaen av dem alle? I hvert fall den operaen med de mest svulstige og følelsesinvaderende sangpartiene overhodet.