Jon Christensen, 1943–2020: Jazztrommis med ekstraordinær feeling.
I forrige uke døde Jon Christensen, en av tidenes største norske musikere.
Sjelden har jeg opplevd så mange hyllester og minneord som de som sist uke skyllet over sosiale mediekanaler, etter at den eksepsjonelle batteristen Jon Christensen gikk bort natt til 18. februar. Christensen var ikke bare en aktet og elsket musiker blant jevngamle og yngre kollegaer, fans og journalister, men også høyt respektert og elsket som menneske.
Før helgas Bylarm er det godt å kjenne litt på den samme entusiasmen som konferanseansvarlig Erica Berthelsen legger for dagen i kortintervjuet på neste side. Både i det at hun og resten av Bylarm-apparatet for første gang har fått til en kjønnsbalanse på programmet og i det hun sier om all musikken man kan få med seg i løpet av disse tre dagene, det hun kaller «Nye magiske musikkopplevelser sammen med gode folk». Jeg kan også stille meg bak Bylarm-beskrivelsen til vår spaltist Terje Engen, på trykk rett nedenfor Berthelsens svar: «Et unikt bransjetreff selv i europeisk sammenheng – og den eneste scenen i landet hvor et betydelig antall nye norske artister får vist seg frem for hele den norske musikkindustrien (og litt til …) på en ordentlig måte.»
