Skuespiller Anne Krigsvoll gjør Samuel Becketts «Lykkedager» til en sjelden god teaterforestilling.
Victoria Kielland
BÆRER TEKSTEN: Anne Krigsvoll spiller Winnie i «Lykkedager» på Nationaltheatret. Hun bærer Samuel Becketts tekst stødig på sine skuldre.FOTO: ØYVIND EIDE
Nationaltheatret, Oslo
Regi: Anne-Karen Hytten.
Scenografi og kostyme: Milja Salovaara.
Lys: Simon Bennison.
Lyd: Nils Wingerei.
Maskør: Ida Kristine Høgbakk.
Dramaturg: Olav Torbjørn Skare.
Med: Anne Krigsvoll og Kim Haugen.
I åpningsbildet faller et florlett sceneteppe mot bakken, og hovedscenen åpnes opp i et svevende intet. Vekkerklokka ringer to ganger før Winnie (Anne Krigsvoll) våkner: «Enda en himmelsk dag». Hun er hvitsminket der hun sitter begravd i sand til livet. Hun snakker med seg selv og proklamerer at hun «kan ikke klage, må ikke klage».
Samuel Becketts tekstmateriale behandles som om det var en sang der refrenget lyder «så mye å takke for – stor nåde». Winnie glir inn i en ordrik dis, der hun assosierer rundt livets gleder og utfordringer. Hun sitter bom fast i sanden og undrer seg over språkets finurligheter – over de «gamle talemåter».
Men Winnie er ikke helt alene i solsteika; hennes mann Willie (Kim Haugen) stønner og okker seg like i nærheten. Han er en fraværende skikkelse både i scenebildet og i Winnies liv, men kommer til slutt frem på scenen. Han grynter litt frem og tilbake før han forsvinner ut igjen. Men Winnie selv kan ikke gå noe sted. Hun må underholde seg selv helt til nattklokken ringer og alt er slutt. I dette universet er det bare teksten som har bevegelsesfrihet.
«Lykkedager» settes opp på den største scenen i på Nationaltheatret, og publikum blir utstyrt med kikkerter. Det antyder at det vi skal se på er lenger borte enn vanlig. De visuelle detaljene, som en skuespiller er så avhengig av, som ansiktsmimikk og kroppsspråk, forsvinner. Kikkerten forsterker følelsen av at Winnie sitter langt borte, helt alene midt i ørkenen og at vi som tilskuere er ute av stand til å grave henne frem.
«I dette universet er det bare teksten som har bevegelsesfrihet»
«Lykkedager» sitter fast i seg selv. For lykken er ingen lykke, den er hvertfall vanskelig å få øye på, selv gjennom kikkerten. Men her trer scenografien og lyset frem som storstilte komponenter i likestilt dramaturgi. Der teksten er tung, er scenografien lett. De myke stoffene draperer hele scenen, og bakteppet – som fortsetter over i den store haugen Winnie sitter fast i, bades i lys. Gjennom hele forestillingen glir det en lysbølge stille gjennom rommet, scenen endrer farge nesten helt umerkelig, fra sandfarget via aprikos til melkehvit.
Anne Krigsvoll bærer teksten stødig på sine skuldre, og forestillingen er så solid at det er en ren glede å overvære den. I teatret kan man ofte irritere seg over umotiverte regigrep, uforløst scenografi og unødvendige overdrivelser. Denne veggen av tekst som lempes mot oss, «så mye å takke for – stor nåde» er klaustrofobisk og kvelende. Men her har Krigsvoll og regissør Anne Karen Hytten gått inn i teksten på en uvanlig taktil måte. Krigsvoll hviler lenge i hver setning, som gjør det mulig å lytte til ordene. Det er et sjeldent skue på norske scener.
Et av høydepunktene er når Krigsvoll holder hånden over hjertet og sier: «Tvil her, omtrent her.» Hvem har vel ikke kjent på tvil i hjertet?
På mange måter minner forestillingen om et annet Samuel Beckett-stykke fra 1972, «Not I», der en lyssatt munn er det eneste som synes på en mørklagt scene. Munnen forteller historien til en eldre kvinne som ble forlatt av sine foreldre som barn, og som nå lever et kjærlighetsløst liv.
«Not I» bærer i seg den samme frustrasjonen og evige talestrømmen som «Lykkedager. Munnen er, som Winnie, overlatt til seg selv og sin egen historie. Den mangler evnen til å flykte eller rømme, og muligheten til å endre noe som helst.
«Lykkedager» tvinger publikum til å forholde seg til den hjerteskjærende meningsløsheten og smerten som finnes der på scenen rett fremfor oss. Som når Winnie spør:«Var jeg noensinne verdt å elske, Willie?».
I «Lykkedager» gjentas det, gang på gang at det er «så mye å takke for». Og det er det for oss også: Takk, Anne Krigsvoll – stor nåde.
MAYDAY: Rop ikkje om hjelp når du ikkje er i havsnaud. FOTO: JOHANNES L. F. SUNDE Johannes L. F. Sunde
Trøndelag Teater, Studioscena
Av: Espen Dekko, Marianne Meløy og Anne Marit Sæther.
Regi: Morten Røsrud.
Scenografi: Gilles Berger.
Lysdesign: Eivind Myren.
Kostyme: Jenny Hilmo Teig.
Komponist: Martin Smidt.
Med: Nami Kitagawa Aam, Roar Kjølv Jenssen, Espen Dekko, Marianne Meløy, Ingrid Bergstrøm og Anne Marit Sæther.
Nokre av dei vakraste og mest poetiske teaterframsyningane eg har sett, har vore av den vesle frigruppa Cirka Teater i Trondheim. I meir enn 35 år har dei skapt rom, bilde og situasjonar med eit visuelt språk dei er ganske åleine om, og eit utal prisar er det også blitt. Ved fleire høve har dei samarbeidd med Trøndelag Teater, og i 2014 fekk den magiske familiemusikalen «Hundre hemmeligheter» to Heddaprisar.
Nå er Cirka nok ein gong invitert inn til ein ny samproduksjon, og denne gongen er det blitt ei familieframsyning om ein over 2000 år gamal, men utdøyande tradisjon, nemleg fyrtårna.
«Det blir vanskeleg å fatte kva det er teateret vil fortelje oss»
Den vesle jenta Sinas, energisk og overtydande spela av Nami Kitagawa Aam, står ved stranda og snakkar i mobil, går tom for batteri og ropar om hjelp. Fyret Filos (Roar Kjølv Jenssen) høyrer henne, kjem til og blir irritert over at ho berre var tom for batteri og ikkje i havsnaud. Filos er også i ferd med å gå tom. Han vil sløkkje fyret for siste gong, og saman med fyra Patos, Kosmos, Faros og Kokus, er han lei av alt og vil søkje seg ned til Marianegropa, verdshavas djupaste grop. Men Sinas vil det annleis. Ho meiner det er livsfarleg om fyra sløkkjer.
Og rundt dette freistar dei tre forfattarane Espen Dekko, Marianne Meløy og Anne Marit Sæther å spinne ei historie. Den forteljinga er det vanskeleg å skjøne så mykje av sjølv for oss vaksne, og eg er redd dei yngste vil fatte endå mindre. Morten Røsruds regi er litt retningslaus, og det gjer diverre ikkje saka betre at musikken ofte overdøyver replikkane. Det blir difor ekstra vanskeleg å fatte kva det er teateret vil fortelje oss.
Men om ein gløymer at ein skal på teater, og i staden skal sjå ein installasjon, eit kunstverk, så får ein verkeleg valuta for pengane og høve til å gle seg.
Gilles Berger er ein trollmann med scenografi. Han opphevar tyngdekrafta og gir oss forunderlege og heilt magiske illusjonar. Denne gongen har han samarbeidd tett med Eivind Myren, ein av landets beste lysdesignarar, og saman har dei skapt ei opplevingsverd og eit kunstverk av fyr og prisme, skip, fiskestimar, skate, havhest, breiflabb, dokker og ikkje minst lys presentert med imponerande detaljrikdom og presisjon. Mykje samstemt mekanikk, presis dokkeføring og eit mangfald av opplevingsrike figurar.
Der dette svikta som teater, har Myren og Berger i staden gitt oss ei visuell oppleving av det sjeldne, eit verkeleg kunstverk.
NÅR GUD ER DØD? I kjellerlokalene til Hedningsamfunnet i 2000 er en vegg dekorert med et bilde av Jesus med lam og gjeterstokk kombinert med en møteinvitasjon med tittelen «Kåthet og ansvar». FOTO: LINE MØLLER, NTB SCANPIX Line Møller
Året 1978 hadde akkurat begynt da Dagbladet avslørte at prester i statskirka drev med demonutdrivelser. Ikke bare var dette ulovlig etter loven om kvakksalveri, men det klang ikke godt med tanken om en moderne kirke. Det såkalte Hedningsamfunnet så sitt snitt til å få oppmerksomhet. Utkledd som Jesus og Satan arrangerte de gateteater en lørdag formiddag på Ole Bulls plass i Bergen. Opptrinnet var annonsert på forhånd og flere hundre bergensere hadde møtt opp. Alle var ikke uenige med hedningene, men det utbrøt uro og slåsskamper som blant annet forstyrret trafikken i flere timer. Etter episoden mente flere at hedningene burde dømmes etter blasfemiparagrafen, men politiet nøyde seg med en bot. Passende nok nektet «djevelen» i stykket å betale og møtte like gjerne opp til den påfølgende rettssaken svartkledd med håret formet som to djevelhorn.
Det var kanskje billige triks, men uten tvil effektive provokasjonsmetoder slik de blir beskrevet i boka «Hedningsamfunnets historie».
Bevegelsens historie er skrevet av Even Gran, som er rådgiver i Human-Etisk Forbund (HEF) og journalist i medlemsorganet Fri Tanke. Det er ikke tilfeldig, for Hedningsamfunnet har vært viktig for nettopp HEF – og omvendt. Offisielt har de ikke hatt noe med hverandre å gjøre, men sammen har de spilt en slags good cop-bad cop på ateistsida av religionsdebatten. Der HEF har søkt å bygge en positiv livssynsfilosofi, har Hedningsamfunnet stort sett definert seg som motstander av all religiøs aktivitet.
Fra Forsøksgym til Ayn Rand
HARSELAS: «Jesus Kristus & Co» kom ut for første gang i 1982.
Samfunnet ble dannet i 1974 med bånd til venstreradikale bevegelser på 1960- og 70-tallet og Forsøksgym i Bærum, hvor flere av stifterne gikk. Gran skriver at de herskende ideene i Hedningsamfunnets begynnelse også kan spores tilbake til 1930-tallets kulturradikalisme med Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Helge Krog og resten av tidsskriftet Mot Dag. At bevegelsens utgangspunkt var ressurssterkt, kan skimtes i at tre av de fire som var med på å stifte Hedningsamfunnet har gått videre til viktige stillinger i kultur- og samfunnslivet: Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv, Terje Emberland er forfatter og seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter og Audun Eckhoff har blant annet vært direktør for Nasjonalmuseet.
Den venstreradikale tilknytningen var definerende for de selverklærte hedningene i begynnelsen. Gjennom å gå mot Kirkas abortmotstand og kjempe for kvinners og homofiles rettigheter, fikk de knyttet venstresidas saker til religionskritikken. I en uttalelse fra Hedningsamfunnets årsmøte i 1976 står det at: «Vi oppfordrer hedningmenn til å prøve mannesex og hedningkvinner til å prøve kvinnesex.» Grunnen til forslaget var at holdningene «sitter i kroppen» og at Kirkas mannssjåvinisme måtte brytes ned med både kropp så vel som ord.
Utover 1980-tallet ble den ideologiske tilknytningen til venstresida svekket og til slutt fjernet helt. Det gjorde også at flere av de opprinnelige medlemmene ikke lenger var like interesserte i å være med. I boka forteller Terje Emberland at «etter hvert kom det inn en del folk som hadde helt andre verdisett og bakgrunner enn den som var med oss fra starten av. Blant annet kom det inn en del tilhengere av den individorienterte og liberalistiske ideologien til Ayn Rand, som jeg har svært lite sansen for, og noen som var opptatt av åsatro. Jeg orker ikke å være med i en klubb der det eneste man har felles, er at man ikke tror på den kristne guden og synes det er gøy å gjøre narr av kristendom. Det blir for tynt for meg.» Gran siterer også Kjetil Wiedswangs ord fra et uutgitt manuskript: «Det virker som om trangen til å være organisert hedning forsvinner når man runder 30 år.»
Med sin nye «anti-kristendom» og «politiske nøytrale» holdning støtte Hedningsamfunnet på flere problemstillinger enn bare tap av tidligere medlemmer. Skulle de trekke grensa et sted for hvilke politiske holdninger som fikk være med? Utover 1980-tallet hadde de flere debatter med høyreorienterte grupperinger som også kalte seg ateister eller hedninger, men som i motsetning til Hedningsamfunnet knyttet seg til norrøn tro. Det ble bestemt at disse tross alt skulle holdes på en armlengdes avstand.
Jesus Kristus & Co
Grensa mellom innvandringskritikk, islamfiendtlighet og religionskritikk har derimot vist seg å være et gjennomgående problem for Hedningsamfunnet. Mens Kirka og kristendommen fikk mindre makt i Norge, begynte bevegelsen å rette kritikken mot islam på 2000-tallet. Gran skriver at Hedningsamfunnet mistet noe av «sjarmen» i møtet med islam, fordi de plutselig kritiserte en minoritet og ikke lenger en kristen majoritet med mye makt. Flere ganger har Hedningsamfunnet tatt avstand fra islamkritiske og rasistiske organisasjoner som blant annet Stopp islamiseringen av Norge (Sian). Men de har også samarbeidet med andre kontroversielle grupper som Ex-muslims of Norway.
«Det virker som om trangen til å være organisert hedning forsvinner når man runder 30 år»
— KJETIL WIEDSWANG I «HEDNINGSAMFUNNETS HISTORIE»
Den harselerende tegneserien «Jesus Kristus & Co», som Hedningsamfunnet ga ut første gang i 1982, og responsen på denne, beskriver på mange måter gruppas egen utvikling. Da det første nummeret kom ut, holdt Hedningsamfunnet på å bli dømt etter blasfemiparagrafen, fordi Gud var avbildet som Donald Duck i en illustrert fortelling av Christopher Nielsen kalt «Saul og forhudene». Da utgave nummer to utkom bare to år etter, lot folk seg derimot ikke provosere like lett. Og da tredje nummer kom i 1991, ble det nesten ikke registrert. I det femte nummeret av tegneserien, som kom i 2015, var Donald tegnet som muslim – en støtte til Charlie Hebdo etter angrepet i Paris.
En annen utvikling var at Facebook inntrådte som et viktig medium for Hedningsamfunnet – mange av metodene deres kan kanskje ses som oppmerksomhetstaktikker som har blitt forfinet på sosiale medier. Og på Facebook fikk de flere følgere enn hva de noen gang har hatt i medlemstall. Gran skriver at Facebook-gruppa ble et sted ikke bare for generell religionskritikk, men også flere dårlig skjulte rasistiske angrep på muslimer. Hvordan man skal moderere debatt på Facebook er et vanlig problem, men i Hedningsamfunnets tilfelle kan man få inntrykk av at det er den samme debatten de har hatt internt siden starten: Hvis man er intolerant mot andre grupper man mener er intolerante, er man da like ille selv da?
Tanken om at ikke bare ytringer, men direkte provokasjon, er nyttig som kritikk, har i hvert fall vært rådende hele veien. Det er vanskelig ikke å se en parallell mellom Hedningsamfunnets aktivisme eller såkalt gateprat, hvor de i provoserende vendinger kritiserte folk på gata som trodde på Gud, og det man kaller trolling i dag. Gran utpeker Arild Karlsen som en av de mest ivrige provokatørene mot slutten av 1970-tallet og som representant for en av fløyene i gruppa.
Som atferdspsykolog hadde Karlsen den oppfatningen at han kunne endre folks atferd ved å utsette dem for ubehagelig opplevelser. Til Gran sier han i boka at tankegangen hans den gangen kan minne om den ekstremister eller terrorister har når det gjelder å overvinne hemninger i seg selv for å gjennomføre politiske mål. Men på spørsmål fra Gran om han angrer eller gikk for langt, svarer han nei. Han mener også strategien fungerte. «Jeg var drevet av en emosjonell og nærmest hatefull avsky mot de kristnes helvetesskremsler mot barn og tvang meg selv til å spille en for meg ubehagelig rolle som jeg forsto var nødvendig for å ufarliggjøre den kristendommen jeg foraktet så inderlig», sier han.
Nyateisme
Den rådende ideologien i Hedningsamfunnet, eller Ateistene som de skiftet navn til i 2017, er fortsatt en sterk rasjonalisme der det er ulogisk å tro på Gud. Rasjonalismen står sterkt i dagens samfunn, uten at Hedningsamfunnet har fått mange nye medlemmer av den grunn. Heller ikke bølgen av nyateisme som kom mot slutten av 2000-tallet, klarte de å bruke til å få mer oppmerksomhet. Samtidig møter rasjonalismen nå kritikk fra radikalt forskjellige deler av det politiske spektrumet, for alle er ikke alltid enige i hva som er sant og falskt eller når man vet og når man tror. Vekta på personlig erfaring, eller hva som er sant for meg, viser kanskje den harde rasjonalitetens begrensninger for å utlegge en verden som er meningsfull og som vi kjenner oss igjen i, enten det gjelder ulvedebatt eller det som blir kalt identitetspolitikk. Kanskje er ikke religionsdebatten død likevel?
